"Dra til nord", sa gåsa.

Onsdag klokken sju sitter tre norske jenter klar på bussholdeplassen i Accra. Rigga til med backpackerbuksene sine, og pute under armen. Foran seg har de omkring fjorten timer å tilbringe på buss. Bussen skulle gå åtte, men vi hadde fått beskjed om å være der sju. Klokka 08:01 entrer vår Ghanesiske reisepartner bussen, "Ghana Maybe Time" er et utrykk vi til stadighet bruker. Turen til nord i Ghana var arrangert av Swift Aid, jobben, hvor vi skulle reise til roten av problemet - landbyene hvor jentene vi har forsøkt å jobbe med kommer fra.  

Turen oppover gikk som på skinner. Jeg sov, snakka med min sidepartner Camilla, sov litt mer, så på (mindre bra) vestafrikanske filmer som blei visst, spiste kylling og ris, hørte musikk, skreiv i tankebok, leste fantacybok.. Tida gikk. Da vi nærmet oss nordligere strøk skribla jeg ned i boka:

Tid: 17:28

Temp. på bussen: 22 grader

Temp. utafor bussen: 31 grader

Dagens teori: sanda er mye rødere her oppe enn i Accra på grunn av høyere varme, sa Camilla.

Da vi entret gjestehuset var det rett i seng. Og vekkerklokka blei stilt inn på 05:30.

Torsdag og fredag kveld skreiv jeg i boka mi, og jeg velger å velger å kopiere fritt fra den med de nødvendige fradrag og tillegg. Jeg må på forhånd unnskylde meg dersom du detter litt ut i løpet av det jeg skriver nedenfor. Vi kom hjem fra turen for tre dager sida, men tankene er ennå ikke helt sortert. Og i tillegg er jeg så inn i dette livet og jobben og alt, så jeg kan plutselig glemme å fortelle nødvendige detaljer som er avgjørende for at du som leser skal forstå hva som foregår. Da får du rett og slett bare «ta tak i meg», og be om forklaring.

Jeg er så sliten at jeg er shaky, men jeg er fornøyd. Og nå må jeg prøve å skrive ned så jeg ikke glemmer, sjøl om jeg har mest lyst til å sove.

Vi kom først til Mankaragu, en liten landsby fire timer unna byen vi sover i. For å komme seg dit tar vi oss fram på veier som er til å le av, og vi kunne ikke annet enn å synge hopetitten teisan-sangen.

Dette gjør de flotte veiene med dekka på bilen.

I Mankaragu besøkte vi sjefen (type ordfører). Mens vi venta på han satt vi på en plass og så på ei jente vaske klær i gårdsplassen. Ho var kanskje ti år. Jeg satt å prøvde å tenke meg inn i hodet hennes. Hvordan er livet hennes? Det her er hverdagen, sove i jordhytter, lage mat og vaske klær ute på plassen. Jeg likte lukta som bredte seg utover. Bål-lukt. Jeg følte jeg blei dratt tilbake i tid, at jeg var en observatør – dissa du ser som blir tatt med tilbake i tid og ikke kan kommunisere eller ta del i livet, bare observere. Det var så stille og behagelig der. Jeg hørte fuglene synge. Og menneskene snakke, og de snakka med dempa stemmer. Som på et bibliotek der du skal bevare stillheten. Da vi møtte sjefen satt vi på en benk, mens sjefen og noen av de eldste satt på tepper på golvet i jordhytta. Det vi gjorde der var å avtale med han at han skulle samle landsbybeboerene. Så dro vi til Sakpala, en kort kjøretur bortover fredfulle landeveier.

I Sakpala delte vi oss opp to og to, hver av oss tre gikk med en hver som kjente språket. For vi kunne ikke kommunisere på samme språk. Før vi kom til landsbyen prøvde vi å sette oss mål for samtalene. Vi skulle bli klokere sjøl på hvorfor de sender de unge jentene ned, og vi skulle forsøke å forhindre at det i det hele tatt skjedde, jobbe imot det. De vi møtte på var hovedsaklig menn som skyldte på fattigdom og fortalte at skolene var dårlige og at damene tok med jentene ned. Det var overveldende og vanskelig. Hva kan jeg, ei jente fra et av verdens rikeste land, si til disse menneskene som ikke ser annet enn fattigdom så langt øyet rekker. Og i løpet av de to dagene hvor vi snakka med folk forsto vi at akkurat dette var et stort problem. De drukner i sine egne problemer. Spørsmål etter spørsmål blir svaret at fattigdommen har skylda. Men hva gjør dere? Sender de unge jentene ned så heller ikke de får utdannelse, og slik at de igjen vil få barn og sende de ned på markedet for å jobbe for så å fortsette rekka og alltid ta knerten på fattigdommen. Ikke at utdannelse løser alle fattigdomsproblemer, men noe vil jeg absolutt tro det gjør.

Noen av de vi snakka med - sløve menn som drar seg mens damene er i Accra og tjener penger.

Tilbake i Mankaragu, vi satt oss ned og snakka med lærern som jobba på skolen i landsbyen. Han var en av fem lærere fordelt på fem hundre barn, og han fortalte at han løp fram og tilbake mellom klassene. De måtte sitte og vente på han. Jeg så på hele han, holdninga, blikket og hvordan han snakka at han var veldig sliten. Vi oppmuntra han til å snakke med elevene og foreldrene og å unngå å sende jenter ned til Accra og heia på arbeidet han gjorde.

Palasset.

Så var det tid for folkemøte i palasset. Palasset til sjefen. En ekstra stor jordhytte. Disse svarte også at problemene kom av «poverty», og vi forsøkte å rette fokuset på de unge jentene. Jeg hadde tatt bilder på markedet «by night» for å vise hvordan de sov og bodde på markedet, dette sendte vi rundt og de var selvfølgelig enig i at tilstanden ikke var bra. Peter som vi hadde med oss snakka virkelig godt for seg. Han snakka blant annet om at de måtte stå på rettighetene sine. I landsbyene hadde de strøm og han spørte de «hvorfor skal ikke dere ha strøm, er ikke dere en del av Ghana?». Og også rettighetene om et bedre skolesystem løftet Peter fram. Jeg syns det er så lett å tenke at sånn her er det. Men det skal jo faktisk ikke være sånn. Hvorfor skal fattigdommen gro i nord, mens de andre steder i Ghana både har gode skoler og strøm i husa sine? Vi retta igjen fokuset på jentene, og kjempet for deres rettigheter. Det er ikke jentene som har valgt å komme til denne verden, og det er ikke deres oppdrag å forsørge foreldrene sine. La barn være barn. Vi oppfordret dem stadig, både på dette møtet og de vi hadde fredag, til å ta problemene i sine hender, og se på hva de selv kunne gjøre fremfor å vente på at staten skulle gripe inn. Det virket som de forsto, men om de virkelig klarte å ta det innover seg nok til å forandre må jeg desverre tvile på. Alikevel tror jeg vi hadde noe innvirkning og fikk tankene deres igang. En av landsbyene, Jagbo avsluttet sjefen med å si: nå har vi bestemt oss for å ikke sende fler jenter ned til Accra. Vi klappa ikke i hendene, eller jubla. Vi smilte og takka, men igjen.. vi klarte ikke helt tro på dem. Men håp har jeg selvfølgelig.  

Sjefen, de eldste og landbybeboerene under folkemøte i Jagbo.

Jeg vil ikke glemme disse to dagene. Nå snakka Camilla og meg om opplevelsene her vi har lagt oss pinlig tidlig på gjestehuset. Noe som vi sitter igjen med er at vi blei møtt med respekt. Vi opplevde å være viktige. Sjefen kom å hilste høflig på oss. Jeg vil også trekke frem freden som lå over landsbyene. Ingen bildur, fuglesang, menneskesnakk og dyrelyder. Og en lukt av bål og gammelt støv. En lukt som ga meg gode assosiasjoner og glade tanker. I dag traff vi en dame som hadde deformerte føtter og hender. Camilla og meg snakka om muligheten for at det var innavel. Muligheten er absolutt tilstede. Og en annen opplevelse, barna. Barna var helt ville, spesielt i den siste landsbyen vi besøkte. Kamera var nesten skummelt å ha framme, de tråkka jo hverandre ned. Men til og med da jeg la det bort spørte Camilla «hva har du i hendene dine?» «Ingenting». De ville bare se på meg og ta på meg. Jeg gjorde high five med dem og det endte med at barna pressa seg fram for å kjenne på huden min. Etter denna turen har vi blitt godt vant med hærskarer av barneøyne som stirrer på oss. Store, vakre, stjerneøyne. We are all made of stars, sa Moby. Det var ikke vanskelig å tro på i dissa landsbyene vi har besøkt. En stor stjernehimmel. Og inni meg velsignet jeg hver enkelt av dem.

Kristins beundrer. Ja, han posa virkelig på den måten. 

Tissepause.

Etter to lange dager.

Og vi finner oss taxi på vei til bussen. 

To dager var vi i nord før vi returnerte hjem igjen. Og hjemturen var en liten historie i seg selv. Dette blir enda et langt innlegg, beklager det.

Hjemturen. Bussen trillet avgårde fra Temale 06:30 lørdag morgen. De første sju timene gikk forsåvidt fint. Jeg plasserte musikk i mine ører og lot den ta meg med langt vekk og til drømmene. I løpet av turen hadde vi tre stopp. Det første stoppet etter tre timer og neste etter tre-fire timer igjen. I Kumasi, en av de største byene i Ghana etter Accra. Vi kjørte avgårde fra Kumasi og satt oss godt tilrette, men etter omkring tjue minutter stoppa bussen og vi måtte av. Sannelig, vi var tilbake på stoppeplassen. Problemer med sylinderen på bussen. Ok, da tar de bussen inn i garasjen og skal fikse problemet. Etter nok venting kommer bussen og plukker oss opp.

Siste dag i april. På en STC-buss. På denne bussen har vi tilbragt de siste åtte-ni timene, mer eller mindre. Mindre fordi vi måtte ut, problemer med sylinderen. Og mer skreiv jeg igrun bare fordi det er sånn man sier «mer eller mindre». På ørene har jeg Mew, gravde gjennom ipoden til Camilla for å se om jeg kunne finne noe fint. Fant Mew. Camilla hører på min, Tazte Priv. Kristin sitter ved sida... nå stoppa bussen.

Vi kjører, men så fort vi kommer til en slak oppoverbakke vil ikke bussen mer. Moteren går, men nå har girkassa tatt kvelden. Her står vi en stund. Heldigvis dobbelt kjørefelt. Men biler tuter og vi blir slitne av å ikke vite noenting. Nesten ingen beskjeder blir gitt, og om noe blir sagt blir det hvertfall ikke sagt på engelsk. Så en gang i blant måtte vi spørre de som satt rundt oss om de visste noe. Folk var oppgitte og sa STC (navnet på buss-selskapet) med en sånn tone som forteller oss at dette ikke overrasker dem. Vi får vite at STC er kjent for deres problemer og bruker ofte gamle busser. Vi kommer oss nok en gang tilbake til buss-stasjonen og nå blir vi sittende i sånn to-tre timer. Heldigvis er humøret vårt oppe og glade blir vi når vi forstår det er mulig å finne mat der, kylling og ris. Etter å ha tilbragt tilsammen seks timer i Kumasi kommer vi oss videre. Etter fler samtaler med busssjåføren der vi prøver å få han til å forstå at det her er ikke greit. En jeg snakka med kom meg i forkjøpet og sa «this wouldn't happen in your country?!» «no....but this is not my country». Lett å sammenligne, men det er faktisk ikke Norge vi er i nå. Seff skal ikke buss-selskapet være så sløve å bare fikse bussen gang på gang framfor å finne en ny buss til oss, men jeg kan ikke forvente at ting skal skje som hjemme. Men historien ender ikke her. På veien mot Accra ryker airconditiononen, ok , greit, da åpner vi vindet. Men så en time unna Accra velger bussen å ryke igjen. Da var det nok og vi fant oss en taxi. Folka på bussen advarte og sa «be very very carefull», pga at det er mye sleipe taxisjåfører og tyverier på nattestid utafor Accra. Men vi sneik bankkortet ned i bhen og ba og var trygt hjemme i seng tjue timer etter vi hadde startet reisen.

Klokka er nå 00:38 tirsdag kveld. Hundebjeff fra nabohuset trenger gjennom musikken spilt fra dårlig datahøytalere og lyden av takvifta. Jeg har plasser meg på takterassen til tross for småkryp som sniker seg fram når mørket faller over Ghana. I dag hadde vi veiledning og snakket om arbeidet videre. Jeg tror denne turen har gitt oss nytt pågangsmot der vi har fått et større perspektiv over hele situasjonen, og økt forståelse for hvorfor de unge jentene blir sendt ned. Det handler ikke om at vi aksepterer det, men vi forstår. Og jeg tror at først da kan vi virkelig hjelpe.

Jeg takker for oppmerksomheten, dersom du har klart å jobbe deg gjennom detta lange innlegget, og håper du har fått en liten innblikk av hva jeg har opplevd og at det ikke var for for forvirrende hva jeg skreiv.