Øyafestivalen

Dag en 

Dag en på øyafestivalen var en god dag en. Jeg husker jeg tenkte det når fikk med meg slutten av Envy tidlig på dagen og storkoste meg, jeg tenkte: og det her er bare dag en. Jeg må innrømme at da jeg lå under dyna tidlig på morran, hørte regnet plaske – noe det hadde gjort hele natta – og måtte stå opp fordi jeg skulle jobbe som frivillig tenkte jeg at jeg gleda meg til festivalen var over sånn at jeg slapp å være ute hele dagen.
Hvorfor skriver jeg blogg om min festival?

1. for å gi deg noen musikk-tips
2. for å dele mine musikk-gleder

Bare to grunner. Men det er vel grunner nok. Som regel pleier igrun ikke bloggere å ramse opp grunner for hvorfor de skriver om det de skriver. Jeg følte alikevel et behov for det.  

Dagen starta altså med jobbing. Og jeg liker jobben min. Vi sitter under et telt og setter på armbånd på håndleddene til de som skal jobbe som frivillige. Jeg har i dag brukt store deler av jobbdagen på youtube, ikke fordi jeg er en dårlig arbeider, heller fordi det var lite og gjøre. Og jeg hadde nesten ikke rekki å sjekka ut hvem som skulle spille seinere på dagen.

Halv tre dressa Maria og meg oss opp i regnbukse, regnjakke og gummistøvler og tusla bort til Enga for å se Jens Carelius. Musikkopplevelsen blei litt halvveis, kanskje bare jeg som var distrahert av regn, første konsert på festivalen og mye å se på rundt. Jeg syns det er så moro å bare smugtitte på alle menneskene rundt meg. Er så mye spennende folk. Jens Carelius var hvertfall en jeg kommer til å høre mer på, kanskje til å med kjøpe plata.

Etter Jens koste vi oss med godene av å være frivillig og gikk inn på frivilligområdet og spiste middag. Da vi spiste hadde vi Envy som bakgrunnsmusikk. Koselig sommerrap. Da vi hadde spist opp gikk vi bort for å se siste del, før vi kom dit hørte vi han ene i bandet si «begge foreldrene mine er fra Ghana», også begynte de å spille Ghana-musikk. Da blei jeg stressa og ville fort bort, vi fikk med oss siste del av sangen og jeg blei tatt rett tilbake. God stemning!

Vi prøvde oss på Mungolian Jet Set. Joa, helt okei musikk, men jeg blei distrahert av hvordan på sceena var kledd og oppførte seg. Rart opplegg. Ganske halvveis.

Det jeg egentlig vil fokusere på her på bloggen er høydepunktene med dagen. Antar at du ikke bryr deg om når jeg gikk for å hente meg en brødskive på frivilligområdet, eller når jeg gikk å tissa?

Edward Sharpe And The Magnetic Zeros. Har du ikke hørt på det? Hør! Skal du plutselig spille live et sted du er? Dra dit! 

Takket være Maria som sendte meg Spotify-lista mens jeg fremdeles var i Ghana kunne jeg de fleste sangene, og da blir det jo ekstra gøy. Og da de spilte Home tok det helt av. Deres hit-låt. Kjempegøy! Ballonger og såpebobler fløy i lufta. Vi hoppa, dansa og sang! 

(Her er brødskive-hentinga, og da jeg tok av meg regnbuksa. Men det var jo sånt jeg bestemte meg for å ikke skrive om).

James Blake hadde jeg ikke hørt på før, men noen band eller artister trenger jeg ikke å ha hørt før for å bli målbundet. Og det var målbundet jeg blei her. Jeg elska det da bassen fikk kroppen min til å dirre. Jeg blei bare stående å se, bli fasinert, ta til meg alt. Og jeg hadde problemer med å rive meg bort da tida var inne for å bevege seg mot Enga sånn at vi kunne få brukbare plasser på Kanye West.

Og Kanye West var kult! Sceeneshowet var fantastisk! Showet generelt. Du kan sikkert lese om det på nettaviser nå på torsdag.  Men det jeg likte best var da han råde oss til å Ikke kjøpe cden hans, og ikke kjøpe musikken hans på itunes og lignende (om jeg ikke missforsto, da). For jeg er en av de rike, sa han. Deretter fremførte han denne sangen for oss: (klikk her).

Jeg avslutta kvelden med Low på Parkteateret. Jeg var ganske sliten fra en lang dag, stiv i skuldrene, vondt i korsryggen, sliten i beina..sulten og tørst. Alivevel klarte jeg å få nok en god konsertopplevelse. De var fine, harmoniske, rolige og samtidig energiske. De var egentlig det som var nødvendig etter en lang dag. Da de spilte Silver Rider fikk jeg lyst til å sette meg ned på golver å bare gråte. Hulke. Jeg hadde ingen tårer å gråte. Og jeg var heller ikke lei. Så jeg blei stående og beundre dem for den kraften dem kunne øse ut over oss.

Nå sitter jeg i senga mi. Jeg har drukket te og spise nattmat: omelett med paprika og sånt som jeg fant i kjøleskapet. Så fort jeg får posta detta postinnlegget skal jeg sove, ingen jobb i morra og jeg kan sove lenge. Hurra! Og jeg gleder meg til en ny dag på øya med mye snacksy konserter og fine folk. Jeg glemte å skrive at jeg hang med fine folk i dag. For det gjorde jeg altså.