jeg har ikke ord.
                                         
                                                       
                                                 
                                                         
                                                       
                                     

min mor.

en to tre

Tenkte jeg skulle sette meg ut i hagen og lese bok, jeg. Kanskje til og med legge meg ned i hengekøya. Men hva skjer? Vind og torden, og mørke skyer skjer.

Og nå har jeg brukt så mye tid på denne proffe paint-tegninga at jeg ikke rekker å lese bok inne heller, for nå må jeg lage middag før mor er hjemme fra jobb.

....

fem måneder har jeg vært i dette landet. det skal ikke bare være enkelt å bryte opp og reise. og det er virkelig ikke enkelt. vi hadde en kjempefin kveld i går. nesten alle vi har blitt gode venner med var sammen med oss, og vi bare snakka, tulla, dansa og jeg kosa meg masse. avskjeden var grusom. men jeg prøver å se det fine med grusom avskjed. avskjeden er bare trist dersom det er virkelig gode venner du sier tar farvel med. avskjeden med landet er også trist. for ghana er et godt sted å være, og jeg har kost meg masse. det skal sies at i tillegg til å kose meg har jeg vært sint, frustrert, lei, utålmodig. jeg har kjent på følelser jeg ikke visste jeg hadde. og ghana har lært meg en hel haug. camilla og kristin har lært meg masse, både om meg selv og om livet generelt. fine fine jentene. jobben har lært meg masse. menneskene jeg møter på gata, på butikken, barna som vinker og ler. våre ghana-venner. taxisjåførene. alt jeg har sett, og hørt. jeg tror ikke du merker det på meg med en gang jeg kommer hjem. men jeg veit at dette oppholdet har satt spor.
jeg er evig takknemlig for hva jeg har fått være med på og fått oppleve.

nå
jeg er shaky. jeg har sommerfugler i magen. plutselig er jeg på gråten. så kan jeg føle meg redd. redd for at savnet skal bli for stort. jeg er utålmodig, komme meg hjem nå. glede seg. jeg er ute av meg sjæl. og jeg er hundre prosent tilstede. jeg er trøtt. jeg har nylakkerte negler og hører på fin musikk. nå venter vi bare. 

typisk.

det er typisk at jeg blir kjent med nye mennesker siste uka før jeg drar. som blant annet ei jente jeg møtte på salsaen. fram til nå har jeg bare blitt kjent med guttene på salsaen, og jeg syns det har vært vanskelig å komme i kontakt med jentene. på tirsdag møtte jeg ei fin ei, og vi møttes igjen på onsdag.
det er typisk at jeg oppdager et sted rett over gata som selger deilig omelett så jeg hadde slippi å laga meg havregrøt (lei!) hver morra. og at dama som lager omeletten er verdens nydeligste. gratis frokost på gunhild i går "because you are my new friend".
det er typisk at jeg også oppdager andre steder som jeg gjerne skulle visst om før. som melting moments nevnt i forrige innlegg. frem til forrige uke hadde jeg ikke vært på en skikkelig kafe siden oslo. jeg trodde rett og slett ghana ikke hadde kafefasilitetene.
det er veldig typisk at jeg nå i siste innspurt virkelig føler jeg begynner å forstå ghana. i den grad man kan forstå et land etter fem måneder. som blant annet trotro-systemet. det tok lang tid å forstå hva de ropte, og tegna de brukte. men endelig, de siste ukene før avreise forstår jeg det.
på en måte tenker jeg: men hva er vitsen med å dra fra dette landet nå da, nå som alt flyter så fint?
jo, rett og slett fordi jeg antageligvis ikke ville opplevd ting på samme måte dersom det var for eksempel to måneder igjen. jeg tror øynene mine er åpne på en annen måte nå. jeg vil trekke til meg alt. jeg møter masse nye mennesker og finner nye steder antagelig fordi jeg skal "ta igjen" alt jeg ikke har gjort. det kan hvertfall være en side av saken. og det er akkurat typisk som er ordet i forhold til at jeg plutselig setter pris på hverdagslige ting som jeg ikke har tenkt så mye på før. jeg skal jo hjem snart, jeg trenger ikke å forholde meg til alt det kjipe, de masete menneskene, bråk fra trafikken, treige mennesker og masse trafikk (ok, disse to momentene klarer jeg ikke helt å slutte å irritere meg over, men i litt mindre grad enn tidligere kanskje..),
og en annen grunn til å reise fra dette landet nå er at jeg virkelig savner mamma og pappa og hanna og maria og susanne og alle andre fine mennesker. og brunost på grovt mammabrød med melk ved sida.
det skal bli godt og komme hjem, det kiler litt i magen når jeg tenker på det. jeg må se det på den måten, om jeg tenker at jeg skal reise fra ghana kjenner jeg klumpen snike seg opp i halsen. fremfor å tenke at jeg skal reise fra ghana tenker jeg at jeg skal komme hjem. og det skal bli frytelig godt å komme hjem! Jeg tar en Aleksander Rybak og sier at flyet mitt enter gardemoen elleve sondag, og regner med at showet blir minst like stort som han sitt! Neida, men mamma, satser på at du er der og tar imot meg med åpne armer som jeg skal hoppe inn i, og klemme masse på deg!

litt fra det siste.

jobben. 
to jobbdager igjen. siste jeg informerte deg om var turen vår til nord. den siste perioden har vært veldig lærerik og spennende. vi snakka med mødre. noe vi forsto at vi burde etter å ha vært nord og fått høre mye om at det ofte er mødrene som tar med seg jentene ned, (det er selvsagt ikke alltid mødrene). og dermed tenkte vi det var greit å snakke med de. prøve å reflektere dem på situasjonen, og hvordan det er for de unge jentene å jobbe. videre har vi samlet jenter i lokalet vi låner på markedet og hatt gruppesamtaler. det har vært skummelt, flott og lærerikt. skummelt fordi vi bare er studenter og ikke egentlig veit hvordan man skal lede en gruppe, men derfor også lærerikt fordi vi har så mye å lære - rett og slett. når vi snakker med jentene snakker vi med dem om livet i nord, og livet på markedet. og vi snakker, selvfølgelig, med dem om skole. men regnsessongen leker med oss for tida, så jeg bare håper på sol på søndag. da er planen å leke med jentene, spille fotball og forskjellig, snakke med de og si hadet og sånn. men om det øspøsregner blir planen litt ruinert. i dag var det første dag vi faktisk ikke fikk jobbe. istedet lot vi timene renne forbi her:

Melting Moments på Osu 

Liker livet.

For to dager sida blei jeg tjuetre år. Jeg var heldig som fikk bli tjuetre år i Ghana sammen med de fine menneskene jeg er her med, og som jeg har blitt kjent med her. Første glede var da Camilla ropte på meg og sa jeg måtte komme opp på takterassen. Der hadde ho ordna i stand. Jeg lar bilde snakke. Senere på dagen, etter neglfiksing og isspising med Camilla og lesing av uhorvelig mange facebook-meldinger dro vi på minigolf. Jeg fikk bevist for alle at jeg suger i minigolf, meen hyggelig var det da. Kvelden blei brukt til henging, snakking, latter og dans (litt ufrivillig dans) på en pub i byen. Jeg fikk bursdagssang med lys i hendene til tre søte jenter, jeg fikk bursdagssang på libanesisk vis - en libaneser som var der satt på den mest grelle bursdagssangen jeg noensinne har hørt! Og jeg fikk bursdagssang fra hele, fine gjengen! Det var en god blanding av venner fra Ghana, venner fra Norge og et par venner fra andre land. En fantastisk gjeng å feire burdagen min med! Da klokka nærmet seg midtatt blei det stemning for å forflytte oss. Et forlag om et annet utested kom, jeg skjøyt inn, bare på tull, "let's go to the beach!". Hurra for mennesker som tar min tull seriøst! Elsker det, vi var sånn åtte stykker som reiste dit og vi var nesten de eneste på stranda. Stjerneklart og måneskinn, og sus av bølger. Vi spilte fotball med en ødelagt lekeball. Vi spinna rundt til vi falt om. Vi lekte kongen befaler. Jeg storkoste meg og var meget takknemlig for dagen og alle som hadde kommet for å være sammen med meg. For å toppe det hele begynte regnet å falle akkurat i det vi satt oss inn i taxien, taxisjåføren hadde usb-inngang i annlegget sitt, så jeg fikk lov å sette på min musikk. Det blei Gåte sin nattasang, Gjendines bånsull, som tok oss gjennom regnet til våre senger.
Sa en litt mer voksen jente.

Og jeg avslutter innlegget med å gi deg denne sangen. Det er min favoritt av sanger som blir spilt på gata. Det en ubeskrivelig følelse, å gå bortover og høre Demarco synge at han elsker livet. Den skaper glede overalt. Jeg har sett små unger danse til den. Jeg har sett skoleungdom gå ut av skolebygningen og synge sangen. Nei, jeg elsker ikke alltid livet mitt, jeg er et vanlig menneske med både fine og dumme stunder. Men denne sangen gjør noe med humøret selv i dumme stunder. Mmmm!