KAMELON-MANNEN!

Det er en vakker vårdag. To barn er ute å leker med frisbee. På deres vei går de forbi et stort, hvitt hus. Gutten forteller jenta at det store, hvite huset er et hjem for psykisk syke. Huset virker gammelt. Jenta ser for seg alt som tidligere kan ha skjedd der inne. Jenta grøsser. 

Huset er fort glemt. De to vennene løper oppover fjellet. De kaster frisbeen mellom seg og nyter solen og livets glade dager. På veien ned fra fjellet stopper gutten og peker forann seg. Han sier ingenting. Bare peker. En skikkelse beveger seg bortover i skogen. Han befinner seg langt utenfor noen sti. Vennene blir stående å observere han et øyeblikk. Han er langt fra dem, kanskje hundre og femti meter. Men alikevel merker de hans tomme blikk, hans langsomme bevegelser. Gutten bemerker det og jenta bekrefter. Noe er ikke riktig. 

Barna fortsetter på veien ned og forsøker i sitt sinn å glemme hva de akkurat har sett. Men det er ikke til å unngå. Med jevne mellomrom ser barna over skuldrene sine for å holde oversikt over hvor denne mannen er. Jenta vil gjerne fortsette avstandsforholdet. Barna blir stående å stirre etter han. De glemmer hva de har lært i oppdragelsen om ikke å stirre og peke på fremmede menn. Han er jo borte. Hvordan kan en mann bare forvinne, undrer jenta. 

Etter en stund kommer han igjen til syne og de fortsetter smått sin vandring. Gutten oppdager en ung dame med hund jogge innover skogen. Hun beveger seg mot der de sist så mannen. Men nå har han forsvunnet igjen. Hjertene deres fyker opp. De vil advare damen. Hun er for langt vekk. For nærme mannen. Jenta frykter det verste. De to vennene blir stående å se vekselsvis på hverandre og på området damen nå har jogget inn i. Område mannen beveget seg mot. Et område de ikke kan se. Med ett høres et skrik. Jente vil ikke mer. Hun begynner å småløpe ned bakken og gutten følger etter, men holder fremdeles blikket opp mot skogen. Gutten forsøker å signalisere til jenta at han kommer mot dem. Jenta ser opp og idet hun gjør det faller noen steiner ved føttene hennes. Mannen er nærme nå. Fort. Ned. Barna kom seg hjem uten å behøve å møte mannens øyne. Men jenta konstanterer at i dag har de møtt kamelon-mannen. 

(fortellingen er bygget på en sann historie)