en morgentur i nabolaget

 

her: brød fra brødjenta og juice fra nærbutikken.

en deilig start på dagen. jeg skulle egentlig bare ut å levere en kjole til symannen og kjøpe litt frukt. fruktbodene var ikke åpna ennå, men jeg hadde med kamera mitt og spørte uttalige ganger "can i take a picture?". utrolig hvor mye kontakt og positive møter jeg fikk ved å gå rundt med kamera. møtte en god bunt fine mennesker. var bare en som sa nei til å bli tatt bilde av, og han sa det med et smil. ghanesere er virkelig et godt folkeslag. se for deg at du tar med kamera rundt i oslos gater og spørr mennesker du møter "kan jeg ta et bilde av deg?". noen ville sagt ja, mesteparten ville sagt nei. er ikke et nytt persektiv jeg bringer på banen, men alikevel med full verdi. og når jeg er i gang å hedre ghanesere: i går skulle jeg ta taxi til kinoen og blei stående en liten stund og vente, for alle som kjørte forbi hadde folk i seg. sto en mann bortafor meg som sa: "where are you going", så da jeg det, og sa at jeg egentlig hadde det litt travelt, at jeg var seint ute. det sto en mann med en taxi bak oss som fiksa noe, så denna mannen spørte taxisjåføren om han kunne kjøre meg. det kunne han, men så kommer prisforhandlingene. "you give me ten cedis" "no, eight!" "ten" "eight" "ten" "no, i always pay eight" "no" "okey, sorry, then i take another". men når mannen så jeg ga opp den taxien snakka han med sjåføren og etter litt var vi enige om åtte cedi. jeg smilte og sa takk til mannen og dro på kino.

håper du får en fin mandag og en fin uke kjære leser.

kultursjokk x 2

en.
Hadde salsaundervisning på søndag. Jeg skulle overrekke pengene, og ga de med venstre hånd. Shaibo som skulle ta imot sto og så på meg litt før han tok dem, avventende. Jeg tenkte lite på reasksjonen hans. Vi begynte å gå også spørr han oss "Do you know the word culture shock?". Ja, det ordet kjente vi. Så forklarte han hvordan han opplevde det da jeg ga han pengene med venstre hånd. Det her visste jeg jo fra før. I Ghana gjør man ikke sånn, du tar ikke en person i hånda med venstre hånd og du overrekker ingenting med den heller. Men det hadde falt helt ut og jeg blei stående og føle meg dum! Jeg forsto at det her ikke bare var en gammel tradisjon som de hadde, men noe som virkelig betydde noe. Vi fikk vite før vi reiste at det var viktig å sette seg inn i kulturen vi kom til, men jeg forestilte meg ikke hvor viktig det faktisk var. Venstre hånd skal ikke gjenta seg.


to. 
Fra tid til annen hører vi kjente sanger på radion og rundtom. Celin Dion har vært en slager på hoteller hvor vi slikker sol. Og Micheal Jackson veit selvsagt alle hvem er. Men hva veit egentlig Ghanesere flest om musikk som kommer utenfra det afrikanske kontinentet, tenkte jeg. I går hadde vi lønsj med to kamerater og blei sittende å snakke musikk. The Beatles, veit dere hvem de er? "...neei". *sjokkerte jenter*. Jeg tenkte hardt, hvordan kan det være mulig. Så begynner vi å synge på Hey Jude, for det er umulig at de ikke har hørt om denne verdenskjente gruppa. Jojojo, den sangen hadde han ene hørt på Champs, karaokebaren i Accra. Kristin som nært sagt dyrker Bruce Springsteen måtte forhøre seg om dette var et kjent navn i deres ører. Nope. Jeg hadde heldigvis med meg ipoden min og spilte blant annet Come Together av Beatles, Bruce Sprengsteen, Ramones, også måtte jeg gi de litt Devendra Banhart. Det slo ann!

På kvelden var vi ute og spiste middag hos kjæresten til Kristin (som lagde helt fantastisk mat og hadde maten på bordet klokka seks da han også hadde sagt at middagen skulle starte). Jeg hadde ikke klart å roe meg ned på at de ikke kjente musikken vi i vesten ser på som de O store. Jeg spørte fler av de som var der "Elvis Presley, you know him?". "Emm, no". Gaagh! Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men vi er handlingsfokuserte og har i dag kjøpt brennecd'er og skal lage de en mixtape med musikk som er allmennkunnskap, men som vi også tenker at de kan like ut fra hvordan musikk de er vant med. Post gjerne forslag til sanger i kommentarfeltet.

jobben.

I det siste har jeg skrivd veldig lite om jobben på bloggen (rim!). Grunnen for det er rett og slett at jeg ikke helt har visst hva jeg skulle skrive. Ting er aldri som forventa i Ghana, og det innebærer selvsagt jobbsituasjonen. Jeg tenkte at det var lite med bare sju plasser i programmet vårt. Jeg spørte sjefen min helt i starten om hva vi gjorde om vi fikk for mange. I ettertid har jeg skjønt at det ikke behøvde å være en problemstilling. Kayeyei-jentene sier nemlig på rad og rekke at de vil jobbe framfor å gå på skole. Vi hadde tre jenter i programmet vårt, men de datt ut. Grunnen for det kan være mange. Men foreldrene og de voksne ansvarspersonene på markedet spiller nok en viktig rolle. Samtidig var det en mor som virkelig ville at jenta hennes skulle være med, men jenta satt seg på bakbeina. I det forholdet forsto vi at jenta på seks år er sjefen, der mora bare lo når vi sa at ho faktisk kunne tvinge datteren til å gå på skole. Den siste tida har vi tvinna hodene våre til å forstå hva vi gjør galt, ettersom alt gikk så smooth i fjor. Enten hva vi gjør galt, eller bare hva som er galt og vi kan ta tak i. Vi har brukt mye tid på å gå rundt fra bod til bod og snakke med selgerene om Swift Aid, om at det er ulovlig i Ghana å bruke child kayayei (jenter under femten år regnes i gruppen "child"), spørt dem om de har forslag til oss for hvordan vi kan jobbe annerledes. Og mye av fokuset vårt de siste gangene har vært å oppfordre de til å snakke med kayayei-jentene og fortelle de at de går på skole, og snakke med kundene sine om at det er ulovlig å bruke disse unge jentene når de skal ha bært varene sine. Flere har vært vennlige og sier de vil hjelpe til og snakke med de. Vi må bare tro på det de sier, selv om jeg etterhvert begynner å miste tilliten til disse menneskene etter at de i en stund sier noe og neste sier motsatt. "Nei, jeg bruker ingen kayayei-jente", og rett etterpå kan det komme ei jente til boden hennes som ho bruker. I dag fikk jeg litt motivasjon opp når Camilla, Kristin og meg satt og venta (som vanlig) på tolkene våre. Da kom det ei kayeyei-jente gående opp den utetrappa og bort på plassen der vi satt. Ho kom gående aleine med bestemte skritt. For en glede! Vi blei satt ut og visste ikke helt hva vi skulle si til ho. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde forventet at ho skulle komme selv om ho ene tolken hadde snakka med ho på fredag og ho sa ho ville komme. Men jeg har slutta litt å tro på det når jentene sier de vil komme. Jeg har ikke lyst til å slutte å tro på de, men noen ganger er det vansklig å la være. Denna jenta gjorde dagen. Da tolkene våre kom blei vi enige om at de to og Kristin og Camilla skulle gå og se etter noen andre vi har snakka med, og jeg blei der med denna jenta. Koste meg der vi satt på betonggolvet med tegneblokk, fargeblyanter, regneark og "my first copybook" foran oss. Og det virka som ho koste seg og! Nå ber jeg for at ho skal komme igjen på torsdag. Da vi i begynnelsen av oppholdet var på besøk hos sjefen vår og kona hans, sa hans kone en setning som satt seg fast i hodet mitt, "redd noen barn, da". Den gangen tenkte jeg, jaja, no stress! I dag tenker jeg: om vi bare kan redde denne jenta fra et liv på gata i Accra er jeg veldig glad. Om vi kan hjelpe enda flere er selvfølgelig det fantastisk. Men det handler om individene, og hvert enkelt liv. Ikke antallet.

vannpose.

ann kristin stilte et godt spørsmål i kommentarfeltet i ett av mine tidligere innlegg. spørsmålet inneholdt forespørsel etter mer informasjon om vannposer. hva er egentlig en vannpose, spørr ann kristin.
jo det skal jeg si deg. jeg starter med å poste et bilde.

 

i ghana drikker vi ikke vannet som kommer ut av springen. og ghanesere er ganske så smarte. de har forstått at vannpose er mye kjekkere enn vannflaske (jo, du får tak i vannflaske like lett som vannpose). mindre avfall, og du skulle bare visst hvor fort du kunne drikke 0,5 liter vann når du drikker av vannpose. var en dag etter jobb hvor jeg slukte en på kanskje 30 sekunder. da tenkte jeg på eivind i oslo som alltid drakk så mye vann og klaga over at det gikk treigt å drikke av vannflaske. jeg stemmer for vannposer i norge. vannet i vannposene er kokt opp og kjølt ned, men det smaker helt fint. og vannposene er billigere enn vannflaskene. 10 pecoes for en. dvs omkring 50 øre. ca en gang i uka kjøper jeg en stor sekk med vannposer, ti liter tror jeg det er. og putter i kjøleskapet. du har mange forskjellig typer vannposer. vist på bildet ovenfor ser du en "cool pac". vi har "voltic" og en annen type hvor det står "gods grace", for alt i ghana har med gud å gjøre, til og med vannet, de har skjønt det. når vi drikker av en vannpose biter vi av hjørnet og drikker. en vannpose er ikke som en vannflaske som du kan putte i veska når du ikke orker å drikke mer. dermed blir vi tvunget til å drikke masse vann, og det er bra, for vi svetter ganske så mye også. i huset vårt kan det ligge to-tre halvoppdrikki vannposer rundtom. de er stort sett mine. takk for meg! (var det svar nok, ann kristin?)

mamma er gravid (!)

stemningsrapport

"Nå sitter jeg og drikker cola og leser =Oslo i en utesofa hvor puta er så sliten at den er overflødig. Jeg har akkurat dusja og tørka hele kroppen og håret med en klut (!). Det sniker seg en sjuk, tynn katt rundt føttene mine. Radio spilles høyt på sprengte høytalere. Vi må trampe for å skremme vekk mus. Og de serverer kokt kanin her. AFRIKA!"
-utdrag fra melding jeg sendte Maria da jeg var innom stedet Tove bor i dag.

nå

Det siste døgnet har vi tilbragt på et lite paradis kalt Krokobite, Big Milly's. Allerede da jeg gikk inn porten senka skuldrene mine seg og jeg merka at dette var et fredfylt sted. Palmer, småhytter, utebar, grilla kylling, hengekøye i morgensola, cinnamon toast og te til frokost, nypressa juice, morsomme ansatte, et tonn med fine kjoler til 5cedi (20NOK), lang tur på stranda (fram til det kom en liten gutt og sa til oss "thieves, you have to go, go!"), milkshake og veranda... ah, for et liv vi lever.

Det første som kom til hodet mitt når vi entret Big Milly's var: detta steder må jeg komme tilbake til. Jeg tok tak i tanken og forsto at for å kunne nyte oppholdet må jeg ikke belage meg på å komme tilbake. Det er jo menneskets evige søken, det å leve i nuet og slikt. Men det er vell også en grunn til at alle ønsker der.
I dagmorges kom jeg ut og fant Tove i hengekøya, jeg satt meg ned med ho og ho sa: "jeg prøver å være tilstede i øyeblikker."
Jeg mener vi bare må prøve, og øve. På å være. Og ikke tenke "jeg må komme tilbake hit!"

Nå ligger jeg i senga.
Ved sida meg har jeg sjokoladekjekt, vannpose og coveret til filmen "the chameleon".''