jobben.

I det siste har jeg skrivd veldig lite om jobben på bloggen (rim!). Grunnen for det er rett og slett at jeg ikke helt har visst hva jeg skulle skrive. Ting er aldri som forventa i Ghana, og det innebærer selvsagt jobbsituasjonen. Jeg tenkte at det var lite med bare sju plasser i programmet vårt. Jeg spørte sjefen min helt i starten om hva vi gjorde om vi fikk for mange. I ettertid har jeg skjønt at det ikke behøvde å være en problemstilling. Kayeyei-jentene sier nemlig på rad og rekke at de vil jobbe framfor å gå på skole. Vi hadde tre jenter i programmet vårt, men de datt ut. Grunnen for det kan være mange. Men foreldrene og de voksne ansvarspersonene på markedet spiller nok en viktig rolle. Samtidig var det en mor som virkelig ville at jenta hennes skulle være med, men jenta satt seg på bakbeina. I det forholdet forsto vi at jenta på seks år er sjefen, der mora bare lo når vi sa at ho faktisk kunne tvinge datteren til å gå på skole. Den siste tida har vi tvinna hodene våre til å forstå hva vi gjør galt, ettersom alt gikk så smooth i fjor. Enten hva vi gjør galt, eller bare hva som er galt og vi kan ta tak i. Vi har brukt mye tid på å gå rundt fra bod til bod og snakke med selgerene om Swift Aid, om at det er ulovlig i Ghana å bruke child kayayei (jenter under femten år regnes i gruppen "child"), spørt dem om de har forslag til oss for hvordan vi kan jobbe annerledes. Og mye av fokuset vårt de siste gangene har vært å oppfordre de til å snakke med kayayei-jentene og fortelle de at de går på skole, og snakke med kundene sine om at det er ulovlig å bruke disse unge jentene når de skal ha bært varene sine. Flere har vært vennlige og sier de vil hjelpe til og snakke med de. Vi må bare tro på det de sier, selv om jeg etterhvert begynner å miste tilliten til disse menneskene etter at de i en stund sier noe og neste sier motsatt. "Nei, jeg bruker ingen kayayei-jente", og rett etterpå kan det komme ei jente til boden hennes som ho bruker. I dag fikk jeg litt motivasjon opp når Camilla, Kristin og meg satt og venta (som vanlig) på tolkene våre. Da kom det ei kayeyei-jente gående opp den utetrappa og bort på plassen der vi satt. Ho kom gående aleine med bestemte skritt. For en glede! Vi blei satt ut og visste ikke helt hva vi skulle si til ho. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde forventet at ho skulle komme selv om ho ene tolken hadde snakka med ho på fredag og ho sa ho ville komme. Men jeg har slutta litt å tro på det når jentene sier de vil komme. Jeg har ikke lyst til å slutte å tro på de, men noen ganger er det vansklig å la være. Denna jenta gjorde dagen. Da tolkene våre kom blei vi enige om at de to og Kristin og Camilla skulle gå og se etter noen andre vi har snakka med, og jeg blei der med denna jenta. Koste meg der vi satt på betonggolvet med tegneblokk, fargeblyanter, regneark og "my first copybook" foran oss. Og det virka som ho koste seg og! Nå ber jeg for at ho skal komme igjen på torsdag. Da vi i begynnelsen av oppholdet var på besøk hos sjefen vår og kona hans, sa hans kone en setning som satt seg fast i hodet mitt, "redd noen barn, da". Den gangen tenkte jeg, jaja, no stress! I dag tenker jeg: om vi bare kan redde denne jenta fra et liv på gata i Accra er jeg veldig glad. Om vi kan hjelpe enda flere er selvfølgelig det fantastisk. Men det handler om individene, og hvert enkelt liv. Ikke antallet.