Om å se de små gledene, og om ikke å drukne i den store sammenhengen.

Jeg tar meg stadig i det. Tenke konsekvenser. Både positive og negative konsekvenser. Men konsekvenser.
Om jeg gjør det her, vil det her skje.
I dag opplevde jeg å se små gleder uten å analysere om disse små gledene ville gjøre en forskjell for den store sammenhengen vi lever og beveger oss i.
I dag på jobb.
Vi spilte fotball og gleden var så stor. Det var steiksol og minst 35 grader. Noen av jentene hadde ikke sko, og de hadde klær med hull i. De holdt på å renne bort av svette. Vi brukte to steiner som mål og en liten lekeball som iløpet av spillet punkterte.
Til tross for alle dissa omstendighetene bobla det glede ut av jentene. Øynene dems skinte.
Vi løp rundt, jubla og ga hverandre høy fem hver gang vi fikk mål.
Jeg la fra meg frykten om å ikke nå fram til jentene så vi kan hjelpe dem tilbake til skolen.
La bort alle forventninger og forhåpninger og så på situasjonen der og da.
Og jeg kunne ikke la vær å smile.
Jeg forstår mer og mer nytten av å spre glede i øyeblikkene når hverdagen ellers kan være tøff.
Jeg ønsker fremdeles å hjelpe dissa jentene vekk fra markedet og hjem til skolen,
men noen ganger må jeg snerve tankene mine inn.
Vi kan ikke løse verdensproblemer på en dag. Vi må ta de små skrittene.
Og et av dissa skittene mener jeg er å se enkeltsituasjoner som enkeltsituasjoner og se de små gledene.