it's nice to be nice

Det er noen øyeblikk som det blir klart for meg at ting er bra, alt er på sin rette plass. Disse øyeblikkene oppdager jeg ofte ved at jeg tar meg selv i å nynne på Radiohead sin sang, Everything In Its Right Place.

   

I dag har vært en god dag. Den starta med at jeg hadde «Good morning, Baltimore» på hjernen da jeg spiste frokost. Ikke at jeg i det hele tatt var i samme humør som Hairspray-jenta, men å ha sangen på hjernen fikk meg i litt godt humør. Det var noen gode timer på jobb med Camilla (Kristin hadde studiedag). Fremdeles i oppstartsfasen av prosjektet, men nå ser jeg at det nærmer seg noe, på søndag skal vi ha planleggingsdag og legge fram det vi tre har planlagt så langt og neste uke skal vi endelig starte samtaler og undervisning med Kayayei-jentene.

På ettermiddagen reiste jeg avgårde til byen helt på egenhånd. Ida, ho norske som er forlova med en herfra, ga meg nummeret til Tiegu, en dansemann, her om dagen. Ho sa han hadde et slags studio han underviste i. Jeg ville ikke la muligheten til å lære litt ekte afrikansk dans gå fra meg til tross for at mine venner ikke var klar for dans i dag. Det var kjempegøy! Jeg møtte Tiegu på veien og vi kom inn i en bakgår hvor de hadde rigga opp en slags sceene med en haug afrika-trommer og noen jenter dreiv og varma opp. Det viste seg at de som dansa var en litt sånn proff dansegruppe, sykt flinke var de hvertfall, kjempegøy å se på. Tiegu og meg øvde på en koregrafi på sidelinja, barbeint på asfalt som en ekte afrikaner, eller en wannabe-afrikaner – merker føttene svir godt nå! Det var veldig gøy å danse igjen. Vi bevega oss litt bort fra trommene til noen gutter i samme bakgård som hadde hiphop-ish musikk på cdspillern sin, jeg blir helt overvelda over hvordan folk kan bevege seg her. De dansa og breaka, men det er ikke bare innøvde steg de har, dansen ligger i kroppen deres. Litt flaut å danse i min stive, hvite kropp ved siden av dem!

Når jeg hadde dansa meg svett og god et par timer seinere ringte jeg Kristin som også var i byen og møtte ho på Osu, den litt finere sida av byen hvor du ser hvitinger hvor enn du snur deg. Vi har blitt kjent med en kar som jobber på sushi-sted der så da var det sushi-tid. Og det var virkelig sushi-tid, altså. Det skal sies at jeg bare har spist sushi en gang før, men det smakte fantastisk godt! Da vi skulle bestille maten bestilte vi det samme og da sa kelnern at det var for kjedelig, «I will mix it for you». Vi fikk en haug med ting jeg ikke helt kunne identifisere, men det så flott ut og som sagt smakte digg! Og noen ganger blir jeg helt overvelda over dissa Ghaneserne for da vi skulle betale fikk vi beskjed av vår venn om at vi bare skulle gi kelnern tips, så var resten på han!

Taxisjåføren hjem var også en god mann, han var litt mer lik andre Ghana-menn enn de andre jeg hadde hengt med tidligere på dagen i forhold til at han mente han skulle gifte seg med meg og sånn, «Why? I will marry a girl with money. You can't marry a girl because of her money?! Eh, yes i can».

Jeg vil slenge på noen andre eksempler på fine mennesker i Ghana:

• da jeg kom inn på rommet mitt etter å ha kommet hjem oppdager jeg det er vann utover masse av golvet mitt, vi banker på hos John som vi deler leilighet med og spørr om han vet hvor det kommer fra (det viste seg at noen av oss hadde glemt å skru av krana på vasken utafor rommet mitt), og uten å hinte til det i det hele tatt begynner John å vaske golvet mitt!
• da jeg gikk til jobb i går og følte meg skikkelig morratrøtt hører jeg fra en forbipasserende «you're looking good!». Ok, det er ikke slike mennesker jeg kaller fine mennesker, heller sliksomme som slenger ut kommentarer til alle hvite de ser, men alikavel var det jo hyggelig å få høre akkurat det når jeg følte meg helt motsatt.
• Petrus, veiledern vår er virkelig en bra mann! Han har kjørt oss rundt, gitt oss tips, tatt tak i oss om han lurer på om alt ikke er som det bør være og er generelt omsorgsfull.
• Dama i sybutikken rett rundt hjørnet som første gangen jeg var innom og spørte hvor jeg kunne få kjøpt sytråd og når rett og slett ga meg en av ho.

Ah, det er mange fler, men nå begynner klokka å bli mye, det har vært en lang dag og hodet mitt har lyst til å slokke snart.

Jeg må også slenge på en kommentar til bildene i forrige innlegg. De nederste bildene er fra et sted som heter Ada. Ada er virkelig paradis på jord! Vi bodde så enkelt og deilig: i stråhytter hvor golvet bare var sand og eneste innredninga var to senger og et lite bord. Hva skulle vi med mer møbler når vi hadde hele stranda for våre føtter. Om natta lå jeg og hørte på havet slå innover, og om dagen slikka vi sol, bada på sida av øya som var ferskvann og lot bølgene slå over beina våre på sida av øya som var saltvann og spiste mat. For et liv!