sperre opp øynene.

jeg er kjempetrøtt! sånn veldig trøtt. og det er helt naturlig.
ja, for dette er ikke et av alle de innleggene der folk skriver om å sovne på lesesalen og i forelesningene
(skriver folk om slikt? nå blei jeg litt usikker. folk skriver kanskje bare det på facebook og koster ikke på seg å gå inn på bloggen for å informere om det der og når alle mine firehundreogtrettisju venner kan få det med seg på facebook. ga dette mening? jeg har starta innlegget med at jeg er kjempetrøtt, den innledninga kan vel unnskylde alt som tar form i innlegget, vil jeg mene.. !)
dette er et innlegg der jeg faktisk har lov til å være trøtt, klokken er faktisk tjuetretretti. Jeg har vært våken fjortenogenhalvtime. Da burde jeg være fornøyd med innsatsen.
"Så hvorfor legger du deg ikke da, Gunhild?", sitter du kanskje å tenker nå.
Jeg har svaret til deg. Og du kommer til å ha full medfølelse med meg når jeg røper det.
Jeg har bakt brød. Og nå står det i ovnen. Der ønsker brødet å stå en halvtime til.
"Men Gunhild, hvorfor kjøpte du ikke bare et brød?"
Jo, fordi at Eivind har sagt han ikke skal kjøpe brød i det hele tatt dette semesteret vi bor her i jacob aallsgate. Jeg satt det målet for meg i fjor, men sprakk. Nå skal jeg klare det.
Derfor må jeg sperre opp øynene, drikke te og håpe at det er en illusjon at det lukter veldig salt av brødet som koser deg i ovnen.


...og jeg kan ikke unngå å slenge meg på weheartit.com gjengen når jeg finner et så vakkert og deilig bilde til å illustrere innlegget mitt,