O for en vakker søndag formiddag

sånn her var det:

Kristine drar hjem etter å ha overnatta her og jeg skal ta meg en god og lang dusj!
Steller meg inn i dusjen og et skrik detter ut av meg.
Den var hvertfall 2,5 cm med beina. Kanskje 3. Den var stor!
Første tanke: hjeeelp!
Andre tanke: løpe ut av dusjen.
Tredje tanke: den MÅ være plastikk, sånne finner du ikke i norge.

Etter å ha rapportert til Kristin og vist ho beisted, ringer jeg til Kristine.
"Kristine, vær så snill å si at du har putta en plastikkedderkopp i dusjen vår?!"'
"Nei, da har jeg ikke gjort!"
"Er du helt sikker?"
"Nei, det kan hende at jeg gikk ut i natt og kjøpte en og så la jeg den i dusjen deres"
"He - he, den er dritsvær. Den må være plastikk! Men det er jo bare du som har vært her!"

Kristin og meg starter å planlegge mordemetode. Jeg for min del har liten glede av å drepe ting som er større enn en flue. Kristin var heller ikke så fan av dreping av monsteredderkopp.

Mulige mordvåken: mopp, støvsuger, vann, rettslære pensumboka (den er tjukk), volleyball, verktøyeske fra IKEA.
Sistnevnte var mest aktuell.

Men som nevnt ovenfor var ingen av oss gira på å drepe den selv, i frykt for alt.

Jeg fikk på meg noe mer klær enn et håndkle, gikk over gangen og banka på hos naboen. Typisk naboen: ingen åpna. Kjipe folk. En dør lukkes i etasjen over og vår reddende engel stiger ned trappene på vei mot vaskekjelleren.
"Em, unnskyld, er du redd for edderkopper?"
"Tja, med mindre dem er veldig store"
"Å.... vil du se?"

Nabojenta kommer inn på badet.

"SHIT"

Jeg forklarer situasjonen. Sier at vi har lyst til å tro det er plastikk, men skjønner ikke hvem som kan ha plassert den der.
Ho drister seg frem.
Jeg gir ho tillatelse til å tråkke på den om ho vil.
Det vil ho ikke. Men nabojente drister seg nærmere og nærmere.
Jeg gir ho tillatelse til å dusje litt på den for å se om den rører på seg (det har den nemlig ikke gjort siden jeg oppdaga den). Ho dusjer litt på den. Jeg skriker litt i det jeg blir bombesikker på at den beveger på seg.
Etter litt plukker nabojenta den opp og bekrefter at det er plastikk.
Jeg blir sur på Kristine. Så spørr Kristin hvem andre som kan ha vært her siden vi sist var inni dusjen.

AHA - Maria og Arne var her i går.
"MARIA, har du plassert en plastikkedderkopp i dusjen vår?!"
"hehehehehe"

Sånn var det. Blikket mitt sklei automatisk ned på området der plastikkmonsteret hadde sitti og kost seg, når jeg sto å dusja etterpå.

Maria er alt for god til å finne mine frykter og plage meg.

Si innskild, maria!