Liker livet.

For to dager sida blei jeg tjuetre år. Jeg var heldig som fikk bli tjuetre år i Ghana sammen med de fine menneskene jeg er her med, og som jeg har blitt kjent med her. Første glede var da Camilla ropte på meg og sa jeg måtte komme opp på takterassen. Der hadde ho ordna i stand. Jeg lar bilde snakke. Senere på dagen, etter neglfiksing og isspising med Camilla og lesing av uhorvelig mange facebook-meldinger dro vi på minigolf. Jeg fikk bevist for alle at jeg suger i minigolf, meen hyggelig var det da. Kvelden blei brukt til henging, snakking, latter og dans (litt ufrivillig dans) på en pub i byen. Jeg fikk bursdagssang med lys i hendene til tre søte jenter, jeg fikk bursdagssang på libanesisk vis - en libaneser som var der satt på den mest grelle bursdagssangen jeg noensinne har hørt! Og jeg fikk bursdagssang fra hele, fine gjengen! Det var en god blanding av venner fra Ghana, venner fra Norge og et par venner fra andre land. En fantastisk gjeng å feire burdagen min med! Da klokka nærmet seg midtatt blei det stemning for å forflytte oss. Et forlag om et annet utested kom, jeg skjøyt inn, bare på tull, "let's go to the beach!". Hurra for mennesker som tar min tull seriøst! Elsker det, vi var sånn åtte stykker som reiste dit og vi var nesten de eneste på stranda. Stjerneklart og måneskinn, og sus av bølger. Vi spilte fotball med en ødelagt lekeball. Vi spinna rundt til vi falt om. Vi lekte kongen befaler. Jeg storkoste meg og var meget takknemlig for dagen og alle som hadde kommet for å være sammen med meg. For å toppe det hele begynte regnet å falle akkurat i det vi satt oss inn i taxien, taxisjåføren hadde usb-inngang i annlegget sitt, så jeg fikk lov å sette på min musikk. Det blei Gåte sin nattasang, Gjendines bånsull, som tok oss gjennom regnet til våre senger.
Sa en litt mer voksen jente.

Og jeg avslutter innlegget med å gi deg denne sangen. Det er min favoritt av sanger som blir spilt på gata. Det en ubeskrivelig følelse, å gå bortover og høre Demarco synge at han elsker livet. Den skaper glede overalt. Jeg har sett små unger danse til den. Jeg har sett skoleungdom gå ut av skolebygningen og synge sangen. Nei, jeg elsker ikke alltid livet mitt, jeg er et vanlig menneske med både fine og dumme stunder. Men denne sangen gjør noe med humøret selv i dumme stunder. Mmmm! 

Holde fast.

Det er tre uker igjen.

I et øyeblikk kan jeg tenke: neineineineinei.

I neste kanke tida gå fort nok.

Og jeg er litt redd for det ønsket om at tida skal gå fort.

Så jeg skal holde fast på det jeg nå har.

Være til stede der jeg nå er.

Le sammen med de menneskene jeg har her.

Ta meg tid til å trekke inn luktene.

Nyte klima.

Fange opplevelsene.

Smile. Danse. Snakke. Lytte.

Jeg skal leve livet som jeg har her nå.

Og når jeg kommer til Norge,

da skal jeg leve livet jeg får der da.

Det er nødvendig for meg å forberede meg på overgangen fra en verden til en annen.

Og det er samtidig nødvendig å la hodet mitt forbli i Ghana tre uker til.

fine ting å gjøre når du er sengeliggende.

# Hør på fin musikk. 
    som for eksempel Nick Drake. (her)
    eller Leonard Cohen. (her)
     Efterklang er også et godt alternativ (her) 
    albumet Come of Spirit av Bifrost Arts for litt salighet. (her)
     litt lystig musikk kan også være fint og da er The Tallest Man on Earth et godt alternativ (her)


# Bla deg gjennom Øya-programmet (eller programmet til en annen festival du vil på i sommer).
    hør på musikk du ennå ikke har hørt på og noter ned dersom du finner noe du ikke vil glemme. 
     
     
# Les blogger til venner og ukjente. 
     http://thehavenforwords.blogspot.com/ (Peter)
     http://mariasier.blogspot.com/ (Maria)
     http://muffens.wordpress.com/ (Marias skoleblogg) 
     http://andreasws.blogspot.com/ (Andreas) 
     http://just-littlethings.tumblr.com/ (ukjent)
     http://hjartesmil.blogg.no/ (ukjent)
      

 # Les i den tjukke boka du har liggende
      i mitt tilfelle A Game Of Thrones av George R.R. Martin 


# Skriv mail til en venn som du har vært sjuk sammen med før og fortell at du tenker på ho.  


# Oppdater deg på verdensproblemene: http://www.aftenposten.no/ 


# Sjekk flybillettet til steder du vil reise i sommer. 
      i mitt tilfelle Berlin for å besøke verdens fineste Anna.  


# Legg ut noen av de siste bildene du har tatt.

# Se på serier.
    som for eksempel How I Met Your Mother som får meg til å le ukontrollert.


# Drikk brus
     det er greit når du er sjuk, og en kald boks med sprite kunne ikke smakt bedre enn akkurat nå!
   

# Skriv et blogginnlegg om fine ting å gjøre når du er sengeliggende. 
      

noen ting.

Et av flere evige samtaletemaer med taxisjåfører: 

"mr. taxidriver, why don't you use your seatbelt?"

"hehehe"

"you should use it"

"i use it when it's police control"

"but why do you think the police control your seatbelt"

"if i don't use it i have to pay"

"but why do you think you have to pay"

" ... "

"you have to use your seatbelt so you don't die!" 

"but it's too warm to use it"

Jeg liker Ghana så godt når sånne her ting skjer:

skriver i tankeboka, men pennen vil ikke mer. Jeg spørr taxisjåføren om han har en penn jeg kan låne. Nei, desverre. Etter en liten stund stopper han bilen utafor en liten butikk i veikanten. Han spørr om de har penn, de kommer med en penn, han betaler for pennen, vi kjører videre og han gir meg pennen. Jeg spørr hvor mye den kosta og har pengene klare, han sier bare «nono, don't worry about it.». For en herlig fyr! Jeg takka han veldig også fortalte jeg han at akkurat sånne her ting gjør at jeg liker Ghana så godt. Gode mennesker – han kunne bare sagt nei, jeg hakke penn og glemt hele greia. Og det at man faktisk bare kan stoppe langs veien og kjøpe en penn uten å engang gå ut av bilen. I Ghana får du kjøpt ca. alt fra bilvinduet, og det elsker jeg. Særlig ettersom vi er nødt til å bruke så mye tid i bil. Fine fine Ghana.

Morsomt og skremmende:

En morgen jeg hadde tatt trotro til Accra gikk jeg for å finne taxi videre til markedet hvor vi jobber. Det var en mann som ropte etter meg. Jeg reagerte først ikke, for det er daglig kost. Men så sa han: «white lady, i saw you this morning in Sakomono!». Shit! Sakonomo er stedet jeg bor og tok trotro fra. Jeg gikk sammen med Shaibu og han sa «wow, you're a star!».

Morgenen i dag:

Nå ligger jeg i senga mi. Jeg har vært våken en times tid. På den timen har jeg: stått opp, løpt på do, tatt imodium, smertestillende, spist havregrøt, løpt på do og forstått at det ikke var dagen for å dra på jobb i dag for så å krype inn i hula mi (les: senga med myggnett). 

Seinere samme dag..

 ...dro jeg meg opp av senga, hørte på Nicos Sunday Morning og tok en kald dusj for så å tilbringe ettermiddag og kveld med fine venner på stranda og på en utebar i Accra. Kvelden skulle etter planen tilbringes til salsa, men african-time og masse trafikk eksisterer, så min salsavenn kom seg aldri inn til byen, noe magen min igrun var veldig glad for. 

 (for mye informasjon på detta blogginnlegget om min mage?) 

Gunhild med lommebok – lommebok = Gunhild uten lommebok

Jeg har vært for lenge i dette landet til å ikke bli frastjælt noe. Konsekvensene av det er at jeg ikke tar mine forhåndsregler. Som å ha veska under oppsyn. Pia, Shaibu, Ibrahim og meg dansa salsa på en skole hvor Pia og meg hadde satt fra oss veskene på en stol rett på utsida. Og det her er ikke en skole som norsk skole med dører og sånne fancy ting. Men klasserommet vi brukte var et stort, åpent rom med en stor «dør», altså ingen dør, hvor stolen og veskene sto rett utafor. Vi dansa og kosa oss og noen unger lekte rundt på området der. Da jeg skulle finne minnepennen fra lommeboka mi for å stjæle Ghana-musikk av Ibrahim var sannelig lommeboka borte. Jeg skjønte det med en gang at noen av ungene måtte ha tatt den. Jeg tørte ikke si det med en gang, eller jeg sa at lommeboka var vekk, men jeg tørte ikke si at jeg misstenkte ungene for jeg syns det var for brutalt. Og de er jo bare barn, fra seks til ti-tolv tror jeg de var. Etter å ha lett gjennom veska ca tusen ganger, og undersøkt området rundt med mobillys (hadde blitt mørkt), forsto vi at det måtte være noen av kidsa. En gutt hang igjen på skolen med oss, og han visste hvor de bodde og tok oss med dit. Vi møtte familien og det blei masse babbling, diskusjon, latter, skjefting på et ukjent språk. Ene dama kom bort og snakka om meg til de andre og illustrerte med hendene sine kroppen min. De sa etterpå at ho hadde tulla og sagt «Hvorfor tok han bare lommeboka? Hvorfor ikke de andre tinga i veska? Hvorfor ikke hele veska? Og hvorfor ikke hele jenta?» Alle hadde knekt sammen i latter, jeg og Pia hadde bare stått og glodd og ledd litt usikker latter. Men det er en ting med ghanesere som er veldig annerledes enn med norske. Om en ghanaser er dritsur og står å kjefter på en person - som skjedde i kveld, kan det stå folk rundt og knekke seg i latter – som også skjedde i kveld. Hjemme ville mest sannsynlig den sure personen bare blitt enda mer sur om folk sto rundt og lo. Men her var det ikke noe spesielt i det hele tatt. God underholdning for folket.

Det viste seg at en liten gutt på sånn seks-sju år hadde sniki til seg lommeboka mi, løpt avgårde, delt beløpet med en annen gutt som var litt med på det – han som fikk kjeft da alle lo – og kasta fra seg lommeboka uti intet. Familien dro ut på leteaksjon etter gutten mens vi satt i bakgården og venta omlag en time. De kom hjem uten noen gutt og sa de var veldig sikker på å ikke få han hjem den natta. Familien var kjempehjelpsomme, og jeg tror de var både fortvila og forvirra over hva som hadde skjedd. Det kanke være kult når sønnen din begynner å stjæle og spesielt ikke så tidlig. Det blir naturlig til at folk spørr seg hvor han har det fra, og at det blir satt spørsmålstegn ved oppdragelsen. Lommeboka kom ikke til rette i kveld, men de skulle lete videre i morra når det blir lyst.

Jeg gleder meg over å være et sted hvor folk er så hjelpsomme. Både Shaibu og Ibrahim som virkelig ikke ville gi seg når jeg blei maktesløs og ikke klarte å tro på at vi kunne finne den igjen, og familien som virkelig prøvde å finne både gutten og lommeboka.

Det ovenfor skreiv jeg søndag kveld når jeg kom hjem fra denne actionfylte kvelden. Men ingen nett var tilstede, så jeg fikk ikke posta det. Nå er klokka 11:00 mandag formiddag. Og jeg er Happy! Jeg har fått telefon fra det norske konsulatet som sa rektoren på skolen hvor vi var å dansa hadde kontakta ho og sagt ungene fant lommeboka i dagmorges. Happy nation! Jeg fikk akkurat tak i rektoren som fortalte at alt innholdet (memory stick, nøkler og kort) fremdeles var i lommeboka og at vi kunne komme og hente den i dag. Hurra for bønnesvar og gode og ærlige mennesker!

Lommebok-funn feires fra sofaen hvor jeg har på meg langbukse, singlet, skjerf (!) og ullsokker (!). Forkjølelse og gråvær på gang, og da er det greit med en kopp te i hånda mens jeg hviler øynene på stolthet og fordom-serien. Enn så lenge, klærne ligger i vaskebalja og koser seg, og så må vi jo komme oss ut av huset for å hente lommeboka. 

Jeg ønsker deg en god mandag med en sang..! En happy sang (tredje "happy" i detta innlegget, og nå blei det plutselig fire). 

 

"Dra til nord", sa gåsa.

Onsdag klokken sju sitter tre norske jenter klar på bussholdeplassen i Accra. Rigga til med backpackerbuksene sine, og pute under armen. Foran seg har de omkring fjorten timer å tilbringe på buss. Bussen skulle gå åtte, men vi hadde fått beskjed om å være der sju. Klokka 08:01 entrer vår Ghanesiske reisepartner bussen, "Ghana Maybe Time" er et utrykk vi til stadighet bruker. Turen til nord i Ghana var arrangert av Swift Aid, jobben, hvor vi skulle reise til roten av problemet - landbyene hvor jentene vi har forsøkt å jobbe med kommer fra.  

Turen oppover gikk som på skinner. Jeg sov, snakka med min sidepartner Camilla, sov litt mer, så på (mindre bra) vestafrikanske filmer som blei visst, spiste kylling og ris, hørte musikk, skreiv i tankebok, leste fantacybok.. Tida gikk. Da vi nærmet oss nordligere strøk skribla jeg ned i boka:

Tid: 17:28

Temp. på bussen: 22 grader

Temp. utafor bussen: 31 grader

Dagens teori: sanda er mye rødere her oppe enn i Accra på grunn av høyere varme, sa Camilla.

Da vi entret gjestehuset var det rett i seng. Og vekkerklokka blei stilt inn på 05:30.

Torsdag og fredag kveld skreiv jeg i boka mi, og jeg velger å velger å kopiere fritt fra den med de nødvendige fradrag og tillegg. Jeg må på forhånd unnskylde meg dersom du detter litt ut i løpet av det jeg skriver nedenfor. Vi kom hjem fra turen for tre dager sida, men tankene er ennå ikke helt sortert. Og i tillegg er jeg så inn i dette livet og jobben og alt, så jeg kan plutselig glemme å fortelle nødvendige detaljer som er avgjørende for at du som leser skal forstå hva som foregår. Da får du rett og slett bare «ta tak i meg», og be om forklaring.

Jeg er så sliten at jeg er shaky, men jeg er fornøyd. Og nå må jeg prøve å skrive ned så jeg ikke glemmer, sjøl om jeg har mest lyst til å sove.

Vi kom først til Mankaragu, en liten landsby fire timer unna byen vi sover i. For å komme seg dit tar vi oss fram på veier som er til å le av, og vi kunne ikke annet enn å synge hopetitten teisan-sangen.

Dette gjør de flotte veiene med dekka på bilen.

I Mankaragu besøkte vi sjefen (type ordfører). Mens vi venta på han satt vi på en plass og så på ei jente vaske klær i gårdsplassen. Ho var kanskje ti år. Jeg satt å prøvde å tenke meg inn i hodet hennes. Hvordan er livet hennes? Det her er hverdagen, sove i jordhytter, lage mat og vaske klær ute på plassen. Jeg likte lukta som bredte seg utover. Bål-lukt. Jeg følte jeg blei dratt tilbake i tid, at jeg var en observatør – dissa du ser som blir tatt med tilbake i tid og ikke kan kommunisere eller ta del i livet, bare observere. Det var så stille og behagelig der. Jeg hørte fuglene synge. Og menneskene snakke, og de snakka med dempa stemmer. Som på et bibliotek der du skal bevare stillheten. Da vi møtte sjefen satt vi på en benk, mens sjefen og noen av de eldste satt på tepper på golvet i jordhytta. Det vi gjorde der var å avtale med han at han skulle samle landsbybeboerene. Så dro vi til Sakpala, en kort kjøretur bortover fredfulle landeveier.

I Sakpala delte vi oss opp to og to, hver av oss tre gikk med en hver som kjente språket. For vi kunne ikke kommunisere på samme språk. Før vi kom til landsbyen prøvde vi å sette oss mål for samtalene. Vi skulle bli klokere sjøl på hvorfor de sender de unge jentene ned, og vi skulle forsøke å forhindre at det i det hele tatt skjedde, jobbe imot det. De vi møtte på var hovedsaklig menn som skyldte på fattigdom og fortalte at skolene var dårlige og at damene tok med jentene ned. Det var overveldende og vanskelig. Hva kan jeg, ei jente fra et av verdens rikeste land, si til disse menneskene som ikke ser annet enn fattigdom så langt øyet rekker. Og i løpet av de to dagene hvor vi snakka med folk forsto vi at akkurat dette var et stort problem. De drukner i sine egne problemer. Spørsmål etter spørsmål blir svaret at fattigdommen har skylda. Men hva gjør dere? Sender de unge jentene ned så heller ikke de får utdannelse, og slik at de igjen vil få barn og sende de ned på markedet for å jobbe for så å fortsette rekka og alltid ta knerten på fattigdommen. Ikke at utdannelse løser alle fattigdomsproblemer, men noe vil jeg absolutt tro det gjør.

Noen av de vi snakka med - sløve menn som drar seg mens damene er i Accra og tjener penger.

Tilbake i Mankaragu, vi satt oss ned og snakka med lærern som jobba på skolen i landsbyen. Han var en av fem lærere fordelt på fem hundre barn, og han fortalte at han løp fram og tilbake mellom klassene. De måtte sitte og vente på han. Jeg så på hele han, holdninga, blikket og hvordan han snakka at han var veldig sliten. Vi oppmuntra han til å snakke med elevene og foreldrene og å unngå å sende jenter ned til Accra og heia på arbeidet han gjorde.

Palasset.

Så var det tid for folkemøte i palasset. Palasset til sjefen. En ekstra stor jordhytte. Disse svarte også at problemene kom av «poverty», og vi forsøkte å rette fokuset på de unge jentene. Jeg hadde tatt bilder på markedet «by night» for å vise hvordan de sov og bodde på markedet, dette sendte vi rundt og de var selvfølgelig enig i at tilstanden ikke var bra. Peter som vi hadde med oss snakka virkelig godt for seg. Han snakka blant annet om at de måtte stå på rettighetene sine. I landsbyene hadde de strøm og han spørte de «hvorfor skal ikke dere ha strøm, er ikke dere en del av Ghana?». Og også rettighetene om et bedre skolesystem løftet Peter fram. Jeg syns det er så lett å tenke at sånn her er det. Men det skal jo faktisk ikke være sånn. Hvorfor skal fattigdommen gro i nord, mens de andre steder i Ghana både har gode skoler og strøm i husa sine? Vi retta igjen fokuset på jentene, og kjempet for deres rettigheter. Det er ikke jentene som har valgt å komme til denne verden, og det er ikke deres oppdrag å forsørge foreldrene sine. La barn være barn. Vi oppfordret dem stadig, både på dette møtet og de vi hadde fredag, til å ta problemene i sine hender, og se på hva de selv kunne gjøre fremfor å vente på at staten skulle gripe inn. Det virket som de forsto, men om de virkelig klarte å ta det innover seg nok til å forandre må jeg desverre tvile på. Alikevel tror jeg vi hadde noe innvirkning og fikk tankene deres igang. En av landsbyene, Jagbo avsluttet sjefen med å si: nå har vi bestemt oss for å ikke sende fler jenter ned til Accra. Vi klappa ikke i hendene, eller jubla. Vi smilte og takka, men igjen.. vi klarte ikke helt tro på dem. Men håp har jeg selvfølgelig.  

Sjefen, de eldste og landbybeboerene under folkemøte i Jagbo.

Jeg vil ikke glemme disse to dagene. Nå snakka Camilla og meg om opplevelsene her vi har lagt oss pinlig tidlig på gjestehuset. Noe som vi sitter igjen med er at vi blei møtt med respekt. Vi opplevde å være viktige. Sjefen kom å hilste høflig på oss. Jeg vil også trekke frem freden som lå over landsbyene. Ingen bildur, fuglesang, menneskesnakk og dyrelyder. Og en lukt av bål og gammelt støv. En lukt som ga meg gode assosiasjoner og glade tanker. I dag traff vi en dame som hadde deformerte føtter og hender. Camilla og meg snakka om muligheten for at det var innavel. Muligheten er absolutt tilstede. Og en annen opplevelse, barna. Barna var helt ville, spesielt i den siste landsbyen vi besøkte. Kamera var nesten skummelt å ha framme, de tråkka jo hverandre ned. Men til og med da jeg la det bort spørte Camilla «hva har du i hendene dine?» «Ingenting». De ville bare se på meg og ta på meg. Jeg gjorde high five med dem og det endte med at barna pressa seg fram for å kjenne på huden min. Etter denna turen har vi blitt godt vant med hærskarer av barneøyne som stirrer på oss. Store, vakre, stjerneøyne. We are all made of stars, sa Moby. Det var ikke vanskelig å tro på i dissa landsbyene vi har besøkt. En stor stjernehimmel. Og inni meg velsignet jeg hver enkelt av dem.

Kristins beundrer. Ja, han posa virkelig på den måten. 

Tissepause.

Etter to lange dager.

Og vi finner oss taxi på vei til bussen. 

To dager var vi i nord før vi returnerte hjem igjen. Og hjemturen var en liten historie i seg selv. Dette blir enda et langt innlegg, beklager det.

Hjemturen. Bussen trillet avgårde fra Temale 06:30 lørdag morgen. De første sju timene gikk forsåvidt fint. Jeg plasserte musikk i mine ører og lot den ta meg med langt vekk og til drømmene. I løpet av turen hadde vi tre stopp. Det første stoppet etter tre timer og neste etter tre-fire timer igjen. I Kumasi, en av de største byene i Ghana etter Accra. Vi kjørte avgårde fra Kumasi og satt oss godt tilrette, men etter omkring tjue minutter stoppa bussen og vi måtte av. Sannelig, vi var tilbake på stoppeplassen. Problemer med sylinderen på bussen. Ok, da tar de bussen inn i garasjen og skal fikse problemet. Etter nok venting kommer bussen og plukker oss opp.

Siste dag i april. På en STC-buss. På denne bussen har vi tilbragt de siste åtte-ni timene, mer eller mindre. Mindre fordi vi måtte ut, problemer med sylinderen. Og mer skreiv jeg igrun bare fordi det er sånn man sier «mer eller mindre». På ørene har jeg Mew, gravde gjennom ipoden til Camilla for å se om jeg kunne finne noe fint. Fant Mew. Camilla hører på min, Tazte Priv. Kristin sitter ved sida... nå stoppa bussen.

Vi kjører, men så fort vi kommer til en slak oppoverbakke vil ikke bussen mer. Moteren går, men nå har girkassa tatt kvelden. Her står vi en stund. Heldigvis dobbelt kjørefelt. Men biler tuter og vi blir slitne av å ikke vite noenting. Nesten ingen beskjeder blir gitt, og om noe blir sagt blir det hvertfall ikke sagt på engelsk. Så en gang i blant måtte vi spørre de som satt rundt oss om de visste noe. Folk var oppgitte og sa STC (navnet på buss-selskapet) med en sånn tone som forteller oss at dette ikke overrasker dem. Vi får vite at STC er kjent for deres problemer og bruker ofte gamle busser. Vi kommer oss nok en gang tilbake til buss-stasjonen og nå blir vi sittende i sånn to-tre timer. Heldigvis er humøret vårt oppe og glade blir vi når vi forstår det er mulig å finne mat der, kylling og ris. Etter å ha tilbragt tilsammen seks timer i Kumasi kommer vi oss videre. Etter fler samtaler med busssjåføren der vi prøver å få han til å forstå at det her er ikke greit. En jeg snakka med kom meg i forkjøpet og sa «this wouldn't happen in your country?!» «no....but this is not my country». Lett å sammenligne, men det er faktisk ikke Norge vi er i nå. Seff skal ikke buss-selskapet være så sløve å bare fikse bussen gang på gang framfor å finne en ny buss til oss, men jeg kan ikke forvente at ting skal skje som hjemme. Men historien ender ikke her. På veien mot Accra ryker airconditiononen, ok , greit, da åpner vi vindet. Men så en time unna Accra velger bussen å ryke igjen. Da var det nok og vi fant oss en taxi. Folka på bussen advarte og sa «be very very carefull», pga at det er mye sleipe taxisjåfører og tyverier på nattestid utafor Accra. Men vi sneik bankkortet ned i bhen og ba og var trygt hjemme i seng tjue timer etter vi hadde startet reisen.

Klokka er nå 00:38 tirsdag kveld. Hundebjeff fra nabohuset trenger gjennom musikken spilt fra dårlig datahøytalere og lyden av takvifta. Jeg har plasser meg på takterassen til tross for småkryp som sniker seg fram når mørket faller over Ghana. I dag hadde vi veiledning og snakket om arbeidet videre. Jeg tror denne turen har gitt oss nytt pågangsmot der vi har fått et større perspektiv over hele situasjonen, og økt forståelse for hvorfor de unge jentene blir sendt ned. Det handler ikke om at vi aksepterer det, men vi forstår. Og jeg tror at først da kan vi virkelig hjelpe.

Jeg takker for oppmerksomheten, dersom du har klart å jobbe deg gjennom detta lange innlegget, og håper du har fått en liten innblikk av hva jeg har opplevd og at det ikke var for for forvirrende hva jeg skreiv.