påske og litt forskjellig.

Da er det påske. Påske betyr mange ting. Påske betyr at vi har vært tretten uker i Ghana. Påske betyr at vi har sju uker igjen. Påske betyr avbrekk fra jobben. Påske betyr ny leilighet (vi har flytta til overetasjen ettersom jentene som bodde her reiste hjem til Norge når påskeferien starta). Påske betyr ikke minst feiring av Jesus med jubel og palmeblader, og korsfestelse og oppstandelse. Påske betyr tid til å være.

Jeg har tenkt lenge at jeg vil oppdatere deg, du leser, om livet som jeg lever her i Ghana.
Problemet kommer bare der: hva skal jeg si?

Skal jeg ramse opp? Legge fram alt jeg gjorde fra jeg sto opp til jeg la meg som en ekte blogger?

I dag stod jeg opp klokka åtte. Først våkna jeg klokka sju av at jeg måtte tisse, men det er så kjedelig å klatre ut av myggnetten for så å klatre inn igjen når jeg er ferdig med å tisse, så jeg blei liggende. Klokka åtte ringte klokka, og klokka åtte-fem ringte den på nytt. Så åtte-fem sto jeg opp. Første morgen i en ny leilighet. Merkelig å åpne øynene og oppdage at jeg ligger i et nytt rom. Et stort hus er det her. Med masse trapper. Jeg kler på meg en kjole med blomster og tisser, og går ut for å snakke med John. Jeg skal spørre John om hvordan Pia og meg kan komme oss til fossen vi skulle besøke i dag. John ser på meg og sier at da burde vi vært avgårde for lengst. Litt dummere ser han på meg når jeg sier at planen var egentlig å reise klokka ti. "Well, then it's not a daytrip". Well-well. Ringer Pia: "Em, det her er tingen (...) Så hva gjør vi?" Jo, Gunhild forstår at det her er dagen for pannekaker til frokost og Pia forstår at stranda er en god måte å fortsette dagen på. Jeg går på butikken som ligger to min gange unna huset. Jeg kjøper melk, havregryn og juice. Glad og fornøyd går jeg hjem. Vell hjemme og igang med pannekakekokkeleringa sammen med Sondre Lerche kommer jeg på at pannekaker ikke smaker så godt uten en liten dæsj salt. Tilbake på butikken for å kjøpe salt. Så rører jeg sammen ferdig for så å putte røra i kjøleskapet til svelling. Så husker jeg ikke hva jeg gjorde mellom svellinga og steikinga. Så stekte jeg pannekaker og sang "when it comes to letting go, let the quick sand flow"  sammen med Sondre Pip Pip. Pia banka på og joina meg på kjøkkenet frem til steikinga var ferdig og vi tok med kalaset på takterrassen. Camilla ligger fremdeles å sover, men jeg skriver melding til ho og informerer om at det er mulig å finne søte jenter og pannekaker på takterassen. Vi spiser og koser oss og en go'trøtt Camilla kommer og deler vårt selskap. Pia vasker opp, jeg samler tinga mine. Vi går ut døra og begynner taxijakta. "Eight cedi!" osv.. Stranda. Klokka er nå 12:30 og sola kan ikke bli varmere. Heller ikke sanda. Vi finner oss solstoler og leser bøker, rister på hodet når selgere spørr om vi vil kjøpe smykker, bilder, bord, få lakkert neglene.. Snakker med noen rastafolk som slår seg ned og legger fram remsa "it's nice to be nice, it's nice to be important, but it's more important to be nice..". Snakker med en selger som vil selge en liten elefant-familie (i tre vell og merke) som Pia vil kjøpe. Pruteprute. "okey, 20 cedi. But don't you wan't to buy (meg)?" "No, sorry" "Hey, you can get it for 15. I wan't you to be my friend!" Pia: "what? does she get is for 15. Then i won't pay 20!" Stakkars fyren blir helt satt ut av sin kort-tenkthet. Det ender med at Pia kjøper de for femten. Vi spiser mat, jeg spiser fried platain (nam!) og Pia spiser fruktsalat. Joe kommer og joiner oss. Klokka nærmer seg fire og vi forstår at vi må komme oss hjem så vi ikke blir sittende i trafikken i timesvis. Taxijakt, med god hjelp fra Joe. I taxien leker vi "I think about something on T" "A tree!". Hjemme vasker jeg noen klær før jeg dusjer og rydder ferdig på rommet. Vekk med kofferter og opp med tegninger og bilder på veggen (takk for tegninger, fine venner). Så går Camilla og meg på butikken og kjøper hvitvin og popcorn. Hjemme setter vi oss i stua, endelig en behagelig sofa som er perfekt for å ligge å dra seg i. Pia og Gry kommer i åtte-tida og vi tar med oss vinflaska på verandaen og snakker om høflighet/uhøflighet i Ghana, jobben til Gry på sjukehuset her hvor ho blant annet hadde opplevd å se på en dame dø blant annet fordi sykehuspersonalet ikke kunne hjelpe til med gjenopplivning uten å få tillatelse fra legen. Vi snakket om jobben vår i Swift Aid. Og mange andre ting. Eben ringer Camilla og sier det er en overraskelse til oss på porten. Skeptiske jenter går ut. Jeg tenkte at det var tull, men samtidig klarte jeg ikke å ikke tro på han. Vi går ut. Ingen ved den porten. Ringe Eben tilbake. Andre porten. Nei, ingen der heller. "Sorry, this is just something i use to do". Altså en tull! Vi går tilbake og snakker mer. Gry reiser hjem. Camilla går på sin skype-date. Pia og meg spiller Ghana-spillet mitt i stua. Camilla kommer og vi ser Max Manus. Alle dratt utover hver sin sofa. Film slutt og Pia skal hjem. Men.. porten er selvfølgelig stengt. Porten stenges klokka elleve. Nå dreiv klokka og kosa på halvveis til ett. Ringe John. Ingen John i andre enden som ville ta telefonen. Prøve igjen. Minnes hva John sa om at vi ikke måtte klatre over. Ringeringe. Ender med at Pia klatrer og vi holder telefonkontakt til ho er trygt plassert i en taxi. Camilla og meg går inn og vasker opp, pusser tenner, skyller føttene (siden vi alltid går barbein - Camilla har ikke hatt på heldekkende sko en eneste gang på dissa tre månedene - blir vi møkkete på føttene våre og må stadig skylle dem) og legger oss. Nå ligger jeg og skriver blogg. 
(Tilleggsopplysninger: Pia er ei jente fra Norge som ikke bor så langt unna oss som vi har blitt kjent med og Gry er en dame på rundt 45, også fra Norge som vi har blitt kjent med her. Joe og Eben har du bilde av nedenfor)

Pia.

Eller skal jeg gjengi noe av det jeg skreiv i tankeboka mi som jeg fikk av Kristin ("Gunhild, du tenker så mye, her har du en tankebok") etter en himmelsk tur til Aburi-fjellet på lørdag?

Trotro. Varme. Venner. Sykler. Grønt. Lunch. Frisk luft. Svette. Foss. Nakenbad. Latter. Smil. Mobilmusikk. Annannas. Kald cider. Trang taxi. Pizza. Dusj. Sove. Smile. 

på turen gikk vi gjennom et lite utklipp fra Løvenes Konge-filmen.  

Joe.

På vår vandring møtte vi disse to i veikanten.

Eller skal jeg bare legge ut noen bilder jeg syns er fine?

Eben.

 

Klæra mine.

Camilla.

Dame jeg kjøpte banener av.

 Håkon og Mette Marit besøkte Ghana. Jess, jeg har snakka med Mette Marit.

Bob som lager sandskulpturer på stranda. Han sa jeg kunne bestemme det neste han skulle lage, men når jeg snømann sa han at det går ikke.

Eller skal jeg sende en gratulasjon til fine Karoline som blir tjuetre år i dag?


I dag, tjuende april, blir min fine venn Karoline tjuetre år! Takk Karoline for alle våre fine stunder rundtomkring overalt. Gleder meg til de neste. Og håper din dag blir helt fantastisk fin i dag! 

slik går det med lite utvalg av bilder på datan. men fin er du jo, selv med et linselokk på øyet. 




Eller vil du kanskje ha en oppdatering på jobb-fronten?


Helt kort forklart har vi null jenter i programmet og har den siste tida brukt mye tid på å snakke med "shop-keepers" og snakka med dem om bruk av young kayayei-girls. Jeg kan si det rett ut av arbeidet har vært veldig frustrerende. Det å hele tida være nødt til å si setninga "we want to bring the girls back to school in north, but they don't want to go". Og ikke klare å se fruktbarheten av arbeidet vi gjør. Jojo, det er sikkert veldig nyttig arbeid, og jo, jeg lærer kjempemye. Men frustrerende er det. Når påska er over skal vi reise til nord. En dag på å reise opp. Tre dager der hvor vi bor i byen og reiser ut til små landsbyer. Og en dag hvor vi reiser ned igjen. Fjorten timer med buss hver vei og kanskje ti timer kjøring hver dag til landsbyene og hjem igjen. Også skal vi snakke med familiene som bor der, noen skoler og noen "sjefer" for landsbyene. Snakke med dem og prøve å jobbe mot at jentene blir sendt til Accra. Jeg er spent på hva som vil møte oss der, og jeg gleder meg! 


Eller skal jeg si at jeg savner mamma og de andre fine menneskene i Norge?

Når det kommer stunder der jeg vet at menneskene jeg er glad i samler seg sammen hjemme i Norge blir savnet litt forsterka. Nå er det påske og jeg veit at familien min samles. Og et lite stikk kjenner jeg når jeg bladde gjennom bilder for å finne et bilde av Karoline og kommer over påskebilder. 

Eller skal jeg fortelle over en frustrasjon som har dukket opp de siste dagene?

Det har gått opp for meg hvor skeptisk jeg stadig er. Hva kan jeg tro på og hvem kan jeg stole på? Det gikk opp for meg på søndagen da vi lå ved bassenget og kosa oss. På høytalerne spilte de populærmusikk fra Ghana, herlig dansemusikk. Og i barnebassenget stod det noen jenter som såvidt kunne kalle seg tenåringer og danset til musikken. Ikke vuggedansing, men skikkelig dansedans. Og jeg tenker, så flott at de bare kan danse uten hemninger. Da vi skal reise står fortsatt jentene og danser, og jeg kommenterer til Camilla "for en utholdenhet". Jeg hadde allerede tenkt at jentene dansa litt vell..forførende, men man danser jo mer med hofter og sånn her i Ghana, så jeg tenkte ikke mye mer over det. Camilla svarte meg at ho hadde fått høre fra Gry at jentene er prostituerte. Dette var bare synsing fra Gry sin side, men tidligere hadde ho sett at på slutten av dagen hadde noen av de samme jentene blitt med eldre, hvite menn bort fra bassenget. Etter denna hendelsen begynte jeg å reflektere over hvor sliten jeg blir av å aldri vite. I forhold til venner jeg får her i Ghana kan jeg iblant lure på om de er venner med meg på grunn av at jeg er hvit og har penger. Eller fremmede folk som kommer å er vennlige med oss på gata. Hvorfor er de vennlige, kan jeg tenke. Jeg ønsker så innderlig å ta de for dem de er. Glede meg over vennligheten, og stole på de. Men noe holder meg til bake. Jeg sier ikke med detta at jeg vil legge bort skepsisen min, for jeg har lært med her i Ghana at jeg rett og slett er nødt til å ha den. Jeg bare utrykker et savn etter å kunne stole fult og helt på folk! Jeg tror at menneskemøtene hadde blitt annerledes om jeg ikke hadde møtt de med skepsis. 
På søndagen skreiv jeg i tankeboka mi:

Kan du ikke gi meg en verden uten baktanker. 

En rein verden.

Der vi slipper å misstenke hverandre.

Hvor skepsis ikke eksisterer. 

En verden hvor jeg kan overgi meg helt uten frykt. 

Jentene som danser i bassenget og såvidt kan kalle seg tenåringer,

la de være barn. 

Hvorfor må jeg være nødt til å vurdere deres hensikt. 

Gi meg en rein verden. 

Pliz.

Eller skal jeg vise hvordan jeg ser ut i tilfelle du har glemt det?

Eller skal jeg legge ut en link på en av sangene vi hører mest rundtomkring?

Jeg fikk spørsmål en gang av Marit om hvordan det var med populærmusikk i Ghana. Jo, det funker akkurat som i Norge. Du har noen sanger som spiller hele tida, overalt. Og disse sangene handler om å være mest mulig fengende og dansbare. Nå skal jeg presentere en sang for deg som jeg hører rundtomkring overalt: på radio, i taxi, på gata, på clubber, på salsaen, som ringetoner... Og jeg likern, fengende flott!
http://www.youtube.com/watch?v=j_Lu8TQF1HA


Eller har du andre forslag til hva jeg skal skrive om?

en morgentur i nabolaget

 

her: brød fra brødjenta og juice fra nærbutikken.

en deilig start på dagen. jeg skulle egentlig bare ut å levere en kjole til symannen og kjøpe litt frukt. fruktbodene var ikke åpna ennå, men jeg hadde med kamera mitt og spørte uttalige ganger "can i take a picture?". utrolig hvor mye kontakt og positive møter jeg fikk ved å gå rundt med kamera. møtte en god bunt fine mennesker. var bare en som sa nei til å bli tatt bilde av, og han sa det med et smil. ghanesere er virkelig et godt folkeslag. se for deg at du tar med kamera rundt i oslos gater og spørr mennesker du møter "kan jeg ta et bilde av deg?". noen ville sagt ja, mesteparten ville sagt nei. er ikke et nytt persektiv jeg bringer på banen, men alikevel med full verdi. og når jeg er i gang å hedre ghanesere: i går skulle jeg ta taxi til kinoen og blei stående en liten stund og vente, for alle som kjørte forbi hadde folk i seg. sto en mann bortafor meg som sa: "where are you going", så da jeg det, og sa at jeg egentlig hadde det litt travelt, at jeg var seint ute. det sto en mann med en taxi bak oss som fiksa noe, så denna mannen spørte taxisjåføren om han kunne kjøre meg. det kunne han, men så kommer prisforhandlingene. "you give me ten cedis" "no, eight!" "ten" "eight" "ten" "no, i always pay eight" "no" "okey, sorry, then i take another". men når mannen så jeg ga opp den taxien snakka han med sjåføren og etter litt var vi enige om åtte cedi. jeg smilte og sa takk til mannen og dro på kino.

håper du får en fin mandag og en fin uke kjære leser.

kultursjokk x 2

en.
Hadde salsaundervisning på søndag. Jeg skulle overrekke pengene, og ga de med venstre hånd. Shaibo som skulle ta imot sto og så på meg litt før han tok dem, avventende. Jeg tenkte lite på reasksjonen hans. Vi begynte å gå også spørr han oss "Do you know the word culture shock?". Ja, det ordet kjente vi. Så forklarte han hvordan han opplevde det da jeg ga han pengene med venstre hånd. Det her visste jeg jo fra før. I Ghana gjør man ikke sånn, du tar ikke en person i hånda med venstre hånd og du overrekker ingenting med den heller. Men det hadde falt helt ut og jeg blei stående og føle meg dum! Jeg forsto at det her ikke bare var en gammel tradisjon som de hadde, men noe som virkelig betydde noe. Vi fikk vite før vi reiste at det var viktig å sette seg inn i kulturen vi kom til, men jeg forestilte meg ikke hvor viktig det faktisk var. Venstre hånd skal ikke gjenta seg.


to. 
Fra tid til annen hører vi kjente sanger på radion og rundtom. Celin Dion har vært en slager på hoteller hvor vi slikker sol. Og Micheal Jackson veit selvsagt alle hvem er. Men hva veit egentlig Ghanesere flest om musikk som kommer utenfra det afrikanske kontinentet, tenkte jeg. I går hadde vi lønsj med to kamerater og blei sittende å snakke musikk. The Beatles, veit dere hvem de er? "...neei". *sjokkerte jenter*. Jeg tenkte hardt, hvordan kan det være mulig. Så begynner vi å synge på Hey Jude, for det er umulig at de ikke har hørt om denne verdenskjente gruppa. Jojojo, den sangen hadde han ene hørt på Champs, karaokebaren i Accra. Kristin som nært sagt dyrker Bruce Springsteen måtte forhøre seg om dette var et kjent navn i deres ører. Nope. Jeg hadde heldigvis med meg ipoden min og spilte blant annet Come Together av Beatles, Bruce Sprengsteen, Ramones, også måtte jeg gi de litt Devendra Banhart. Det slo ann!

På kvelden var vi ute og spiste middag hos kjæresten til Kristin (som lagde helt fantastisk mat og hadde maten på bordet klokka seks da han også hadde sagt at middagen skulle starte). Jeg hadde ikke klart å roe meg ned på at de ikke kjente musikken vi i vesten ser på som de O store. Jeg spørte fler av de som var der "Elvis Presley, you know him?". "Emm, no". Gaagh! Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men vi er handlingsfokuserte og har i dag kjøpt brennecd'er og skal lage de en mixtape med musikk som er allmennkunnskap, men som vi også tenker at de kan like ut fra hvordan musikk de er vant med. Post gjerne forslag til sanger i kommentarfeltet.

jobben.

I det siste har jeg skrivd veldig lite om jobben på bloggen (rim!). Grunnen for det er rett og slett at jeg ikke helt har visst hva jeg skulle skrive. Ting er aldri som forventa i Ghana, og det innebærer selvsagt jobbsituasjonen. Jeg tenkte at det var lite med bare sju plasser i programmet vårt. Jeg spørte sjefen min helt i starten om hva vi gjorde om vi fikk for mange. I ettertid har jeg skjønt at det ikke behøvde å være en problemstilling. Kayeyei-jentene sier nemlig på rad og rekke at de vil jobbe framfor å gå på skole. Vi hadde tre jenter i programmet vårt, men de datt ut. Grunnen for det kan være mange. Men foreldrene og de voksne ansvarspersonene på markedet spiller nok en viktig rolle. Samtidig var det en mor som virkelig ville at jenta hennes skulle være med, men jenta satt seg på bakbeina. I det forholdet forsto vi at jenta på seks år er sjefen, der mora bare lo når vi sa at ho faktisk kunne tvinge datteren til å gå på skole. Den siste tida har vi tvinna hodene våre til å forstå hva vi gjør galt, ettersom alt gikk så smooth i fjor. Enten hva vi gjør galt, eller bare hva som er galt og vi kan ta tak i. Vi har brukt mye tid på å gå rundt fra bod til bod og snakke med selgerene om Swift Aid, om at det er ulovlig i Ghana å bruke child kayayei (jenter under femten år regnes i gruppen "child"), spørt dem om de har forslag til oss for hvordan vi kan jobbe annerledes. Og mye av fokuset vårt de siste gangene har vært å oppfordre de til å snakke med kayayei-jentene og fortelle de at de går på skole, og snakke med kundene sine om at det er ulovlig å bruke disse unge jentene når de skal ha bært varene sine. Flere har vært vennlige og sier de vil hjelpe til og snakke med de. Vi må bare tro på det de sier, selv om jeg etterhvert begynner å miste tilliten til disse menneskene etter at de i en stund sier noe og neste sier motsatt. "Nei, jeg bruker ingen kayayei-jente", og rett etterpå kan det komme ei jente til boden hennes som ho bruker. I dag fikk jeg litt motivasjon opp når Camilla, Kristin og meg satt og venta (som vanlig) på tolkene våre. Da kom det ei kayeyei-jente gående opp den utetrappa og bort på plassen der vi satt. Ho kom gående aleine med bestemte skritt. For en glede! Vi blei satt ut og visste ikke helt hva vi skulle si til ho. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde forventet at ho skulle komme selv om ho ene tolken hadde snakka med ho på fredag og ho sa ho ville komme. Men jeg har slutta litt å tro på det når jentene sier de vil komme. Jeg har ikke lyst til å slutte å tro på de, men noen ganger er det vansklig å la være. Denna jenta gjorde dagen. Da tolkene våre kom blei vi enige om at de to og Kristin og Camilla skulle gå og se etter noen andre vi har snakka med, og jeg blei der med denna jenta. Koste meg der vi satt på betonggolvet med tegneblokk, fargeblyanter, regneark og "my first copybook" foran oss. Og det virka som ho koste seg og! Nå ber jeg for at ho skal komme igjen på torsdag. Da vi i begynnelsen av oppholdet var på besøk hos sjefen vår og kona hans, sa hans kone en setning som satt seg fast i hodet mitt, "redd noen barn, da". Den gangen tenkte jeg, jaja, no stress! I dag tenker jeg: om vi bare kan redde denne jenta fra et liv på gata i Accra er jeg veldig glad. Om vi kan hjelpe enda flere er selvfølgelig det fantastisk. Men det handler om individene, og hvert enkelt liv. Ikke antallet.

vannpose.

ann kristin stilte et godt spørsmål i kommentarfeltet i ett av mine tidligere innlegg. spørsmålet inneholdt forespørsel etter mer informasjon om vannposer. hva er egentlig en vannpose, spørr ann kristin.
jo det skal jeg si deg. jeg starter med å poste et bilde.

 

i ghana drikker vi ikke vannet som kommer ut av springen. og ghanesere er ganske så smarte. de har forstått at vannpose er mye kjekkere enn vannflaske (jo, du får tak i vannflaske like lett som vannpose). mindre avfall, og du skulle bare visst hvor fort du kunne drikke 0,5 liter vann når du drikker av vannpose. var en dag etter jobb hvor jeg slukte en på kanskje 30 sekunder. da tenkte jeg på eivind i oslo som alltid drakk så mye vann og klaga over at det gikk treigt å drikke av vannflaske. jeg stemmer for vannposer i norge. vannet i vannposene er kokt opp og kjølt ned, men det smaker helt fint. og vannposene er billigere enn vannflaskene. 10 pecoes for en. dvs omkring 50 øre. ca en gang i uka kjøper jeg en stor sekk med vannposer, ti liter tror jeg det er. og putter i kjøleskapet. du har mange forskjellig typer vannposer. vist på bildet ovenfor ser du en "cool pac". vi har "voltic" og en annen type hvor det står "gods grace", for alt i ghana har med gud å gjøre, til og med vannet, de har skjønt det. når vi drikker av en vannpose biter vi av hjørnet og drikker. en vannpose er ikke som en vannflaske som du kan putte i veska når du ikke orker å drikke mer. dermed blir vi tvunget til å drikke masse vann, og det er bra, for vi svetter ganske så mye også. i huset vårt kan det ligge to-tre halvoppdrikki vannposer rundtom. de er stort sett mine. takk for meg! (var det svar nok, ann kristin?)

mamma er gravid (!)