it's nice to be nice

Det er noen øyeblikk som det blir klart for meg at ting er bra, alt er på sin rette plass. Disse øyeblikkene oppdager jeg ofte ved at jeg tar meg selv i å nynne på Radiohead sin sang, Everything In Its Right Place.

   

I dag har vært en god dag. Den starta med at jeg hadde «Good morning, Baltimore» på hjernen da jeg spiste frokost. Ikke at jeg i det hele tatt var i samme humør som Hairspray-jenta, men å ha sangen på hjernen fikk meg i litt godt humør. Det var noen gode timer på jobb med Camilla (Kristin hadde studiedag). Fremdeles i oppstartsfasen av prosjektet, men nå ser jeg at det nærmer seg noe, på søndag skal vi ha planleggingsdag og legge fram det vi tre har planlagt så langt og neste uke skal vi endelig starte samtaler og undervisning med Kayayei-jentene.

På ettermiddagen reiste jeg avgårde til byen helt på egenhånd. Ida, ho norske som er forlova med en herfra, ga meg nummeret til Tiegu, en dansemann, her om dagen. Ho sa han hadde et slags studio han underviste i. Jeg ville ikke la muligheten til å lære litt ekte afrikansk dans gå fra meg til tross for at mine venner ikke var klar for dans i dag. Det var kjempegøy! Jeg møtte Tiegu på veien og vi kom inn i en bakgår hvor de hadde rigga opp en slags sceene med en haug afrika-trommer og noen jenter dreiv og varma opp. Det viste seg at de som dansa var en litt sånn proff dansegruppe, sykt flinke var de hvertfall, kjempegøy å se på. Tiegu og meg øvde på en koregrafi på sidelinja, barbeint på asfalt som en ekte afrikaner, eller en wannabe-afrikaner – merker føttene svir godt nå! Det var veldig gøy å danse igjen. Vi bevega oss litt bort fra trommene til noen gutter i samme bakgård som hadde hiphop-ish musikk på cdspillern sin, jeg blir helt overvelda over hvordan folk kan bevege seg her. De dansa og breaka, men det er ikke bare innøvde steg de har, dansen ligger i kroppen deres. Litt flaut å danse i min stive, hvite kropp ved siden av dem!

Når jeg hadde dansa meg svett og god et par timer seinere ringte jeg Kristin som også var i byen og møtte ho på Osu, den litt finere sida av byen hvor du ser hvitinger hvor enn du snur deg. Vi har blitt kjent med en kar som jobber på sushi-sted der så da var det sushi-tid. Og det var virkelig sushi-tid, altså. Det skal sies at jeg bare har spist sushi en gang før, men det smakte fantastisk godt! Da vi skulle bestille maten bestilte vi det samme og da sa kelnern at det var for kjedelig, «I will mix it for you». Vi fikk en haug med ting jeg ikke helt kunne identifisere, men det så flott ut og som sagt smakte digg! Og noen ganger blir jeg helt overvelda over dissa Ghaneserne for da vi skulle betale fikk vi beskjed av vår venn om at vi bare skulle gi kelnern tips, så var resten på han!

Taxisjåføren hjem var også en god mann, han var litt mer lik andre Ghana-menn enn de andre jeg hadde hengt med tidligere på dagen i forhold til at han mente han skulle gifte seg med meg og sånn, «Why? I will marry a girl with money. You can't marry a girl because of her money?! Eh, yes i can».

Jeg vil slenge på noen andre eksempler på fine mennesker i Ghana:

• da jeg kom inn på rommet mitt etter å ha kommet hjem oppdager jeg det er vann utover masse av golvet mitt, vi banker på hos John som vi deler leilighet med og spørr om han vet hvor det kommer fra (det viste seg at noen av oss hadde glemt å skru av krana på vasken utafor rommet mitt), og uten å hinte til det i det hele tatt begynner John å vaske golvet mitt!
• da jeg gikk til jobb i går og følte meg skikkelig morratrøtt hører jeg fra en forbipasserende «you're looking good!». Ok, det er ikke slike mennesker jeg kaller fine mennesker, heller sliksomme som slenger ut kommentarer til alle hvite de ser, men alikavel var det jo hyggelig å få høre akkurat det når jeg følte meg helt motsatt.
• Petrus, veiledern vår er virkelig en bra mann! Han har kjørt oss rundt, gitt oss tips, tatt tak i oss om han lurer på om alt ikke er som det bør være og er generelt omsorgsfull.
• Dama i sybutikken rett rundt hjørnet som første gangen jeg var innom og spørte hvor jeg kunne få kjøpt sytråd og når rett og slett ga meg en av ho.

Ah, det er mange fler, men nå begynner klokka å bli mye, det har vært en lang dag og hodet mitt har lyst til å slokke snart.

Jeg må også slenge på en kommentar til bildene i forrige innlegg. De nederste bildene er fra et sted som heter Ada. Ada er virkelig paradis på jord! Vi bodde så enkelt og deilig: i stråhytter hvor golvet bare var sand og eneste innredninga var to senger og et lite bord. Hva skulle vi med mer møbler når vi hadde hele stranda for våre føtter. Om natta lå jeg og hørte på havet slå innover, og om dagen slikka vi sol, bada på sida av øya som var ferskvann og lot bølgene slå over beina våre på sida av øya som var saltvann og spiste mat. For et liv!   

mitt Ghana i bilder

 

SIDEN SIST BLOGGINNLEGG HAR VI:

Satt oss i taxi og blitt kjørt til en pub hvor ei norsk jente vi har blitt kjent med har jobba (ho har nå stikki tilbake til norge). Ho er forlova med en rastafari-mann og gjennom dem har vi satt en liten fot innafor rastafari-miljøet.

Miljøet er moro - dans og trommespill, slitsom - ca bare gutter vi har møtt hittil og alle skal ha ei hvit dame, intressant - visste du at rastafari er en egen relgion?

Kvelden var good! Ikke akkurat stress å komme i kontakt med dissa folka.
Og jeg hadde mitt første møte her i Ghana med hull-i-golvet do (faktisk). Jeg var forberedt på det overalt, men vannklosett er visst den store tingen. Når klokka runda tolv var det på tide å reise til stranda på reggeaparty, stas! Stranda krydde av hvite og turister, men den krydde også av menn med svære luer og lange rastafletter/dreads. Det var et reggeaband på sceena med nok plass til å danse forann, og border og benker utover stranda. For et deilig sted! Kristin, Camilla, meg og noen av våre nye ghana-venner gikk ned til havet og det var helt fantastisk! Vi gikk utover og lot bølgene slå over føttene våre. Musikken fra sceena og menneskesnakk blei bare bakgrunnslyder når havet var alt jeg kunne se.
Utover kvelden dansa jeg blant annet med min nye venn Jo! Han spilte før fotball 2.divisjon i Ghana (ser Ikke ut som typen), men slutta for å spille trommer og danse ballett. Så vi dansa ballett og reggea-dans, jeg forsøkte hvertfall!

På torsdag var vi ikke på jobb. Lite å gjøre nå den første tida før rekrutteringa starter (tror vi starter denna uka). Petrus sendte oss en blekke med info om Kayayei-jentene. Jeg lærte blant annet at de tjener 3-5 cedi (1 cedi=4 kroner) om dagen - om de er heldige.
Vi dro dermed en tur på hotellet - bada og slækka (nei, jeg er fremdeles ikke brun).

Kvelden blei brukt på ingenting ca, jeg skjønner etterhvert at vi faktisk må ha noen slike kvelder og.

Fredag var nok en fridag (vi skal jobbe fire dager i uka) og det var min O store husmor-dag! Jeg vaska masse klær (for hånd-og er fremdeles ikke lei), blant annet et laken - puh! Jeg kjøpte stoff så jeg etterhvert kan bestille en kjole hos den søte sydama på hjørne (første gang jeg var hos ho spørte jeg om det var et sted jeg kunne kjøpe tråd og nål, ho visste ikke, men jeg fikk av ho. Jeg fikk tilbake for å levere det i dag og jeg blei møtt med et stort smil og et "hello my friend!"). Jeg gikk på grønnsaksmarkedet, kjøpte annanas, tomater, banan... og en markedsdame som sa "come here" (alle sier forsåvidt det) og fikk meg til å kjøpe ingredienser til en ghana-rett: banku. Da jeg kom hjem satt jeg igang med å lage banku, trodde jeg, men da jeg snakka med John seinere på dagen lo han bare av meg! Banku skal ikke lages som pannekaker, det skal lages som grøt. I morra skal vi lage banku og fisk med John!

Nå skal vi se easy a. Tilbehør: liksomgrovt brød med sjokoladepålegg på en og syltetøy på to. vannpose. popcorn!  ..så jeg får skrive videre om uka seinere!

HADET BLOGGEN

Film ferdig. Se Easy A om du ønsker god og lett underholdning!

Da var vi kommet til fredag kveld. Bonfire-kveld! Mitt forhold til Bonfire er de som blei arrangert på tvserioen OC. Det virka kos, henge på stranda med bål og hav og slikt. At jeg skulle være med på det sammen med en haug Ghanesere tenkte jeg ikke på da jeg satt i Oslo og så OC. Nå skal det sies at OC- og Ghana-bonfire ikke er det samme, for å ha satt det på plass! Og jeg må også legge til at jeg ikke akkurat deler relgion med mange av de folka som var der. Som jeg skreiv er rastafari en relgion, jeg prøvde å få det forklart på fredag, men klarte ikke helt fatte tingen. Da vi tente bålet mente de hvertfall at de fikk hjelp til å tenne det av noen høyere makter (ikke av all veska og papiret de slang på bålet). Før de tente bålet fortalte han ene, kjæresten til ho norske, en historie, deretter var det trommespill fra trommerekka - omkring ti ghanesere som laga musikken. Det var dans og god stemning. 

Lørdag hadde Rønnaug som bor over oss bursdag, så den kvelden gikk ikke reisa så langt, men det var en god kveld!

Søndag! Vi fikk nummer av Tove som var her i fjor til en kamerat av ho som kunne hjelpe oss å finne leilighet. Leilighet har det ikke blitt noe av ennå, men vi møtte han på stranda på søndag. Det er godt å møte litt forskjellige typer folk. Når jeg kommer til et sted som dette og møter en gruppe mennesker begynner jeg litt og tenke at alle ghana-menn er like. Men er alle norske-menn like? Vi møtte flere fine folk på søndag, og vi fikk oss nicknames. Jeg er herved Pregnant Fish. Don't ask why. Våre nye venner "het" Pussy-Rasta og Sexy-Monkey.

Og på kvelden da vi dro tilbake til stranda for å feire Bob Marleys bursdag fikk jeg meg en bror (lillebroren til forloveden til ho norske, puh). Han er gift med ei jente fra Holland og ikke rastafari i det hele tatt, hiphop-dude. Vi har møtt han fler kvelder nå og han er alltid like glad når han møter oss! Han ga meg rosenkransen han hadde rundt halsen og sa: "i want you to be my sister", "okey, then you're my brother!"

Ut fra dette innlegget høres det kanskje ut som vi snart er blitt rastafari-folk, og bare bryr oss om å gå ut på kvelden. Jeg vil avkrefte din misstanke! Og jeg gleder meg stort til vi virkelig kommer igang med arbeidet.
Men, you never know what will happend before the sun comes up, som Jo sa til meg.

Det er virkelig på tide med et nytt innlegg! Det har skjedd så fryktelig mye siden sist jeg blogga, ramser ikke opp alt, men kan skrive litt av det som kommer til hodet mitt nå. Kan prøve å laste opp bilder i natt, om nettet er her da, men da tar så mye kapasitet så det er upopulært å gjøre det på dagtid. Også er jeg fremdeles en litt redd turist som ikke tørr å ta med kamera mitt overalt, skal skjerpe meg!

Jeg starter med dagen i dag. Og jeg vil følge opp tidligere blogginnlegg og ta utdrag fra dagboka.

"Fifi ba oss skrive ned hva vi så på markedet i dag. Cocomba-marked:
jeg så mange veldig små barn. flere av markedsdamene bærte spebarna på ryggen i tørkler. mange små barn gikk rundt halvnakne eller nakne. jeg så en dame/jente ligge rett ut i en liten åpning mellom to hus. jeg tror ho sov. jeg så to barn på ca tre år sitte på bakken og vaske opp i noe som så ut som sølevann. jeg så masse fluer. og lufta var bare støv. det la søppel nesten overalt. jeg så to jenter på ca ti år stå bak en bod. de smilte og vinka til oss. jeg så en dame lage mat i en svær kjele. og jeg så (selvfølgelig) kvinner selge mat, og mye annet forsåvidt. jeg hørte folk som ropte etter oss, de likte ikke at vi var der. de følte vi dømte dem."

Jeg så mye mer. Men dette er noe av det som møtte oss arbeidsdag tre. Vi er fortsatt observatører, men lærer mer og mer hver dag om hva vi skal jobbe med! Jeg gleder meg veldig til å komme igang nå.

Noe av hovedgreia da, er at vi skal først rekrutere dissa jentene, kayayei-jentene, til programmet vi skal kjøre. Det gjør vi ved å gå rundt og snakke med dem, spørre dem spørsmål og finne ut om de er intressert. Videre må vi reise til nord i Ghana, hvor jentene kommer fra, finne foreldrene deres og spørre om de vil skrive under slik at jentene kan være med. Programmet går ut på at vi har samtaler med de, jeg tror vi skal ha en del en og en samtaler - jeg, kayayei-jenta og en tolk. Vi skal også ha basic undervisning med dem, engelsk og matte. Også skal vi ha litt aktiviteter. Tidligere har de mange lørdager samla jentene på en stor plass, hatt musikk, dansa med jentene, hatt aktiviteter, og gitt de mat og drikke! Målet med programmet er å føre jentene hjem til nord så de kan gå på skolen og bo med foreldrene. De kommer som regel til Accra fordi de trenger penger, og fordi de ønsker å bli gift. Når programmet er avsluttet skal vi sette oss på en buss sammen med de og ta dem med hjem til foreldrene deres.
sagt veldig kort.

Andre ting som skjer. På søndag var jeg i kirka, international central gosphel church het den. SVÆR!
Først da jeg kom var det helt fantastisk! Jeg og Adam som jeg reiste dit med gikk bortover og han sa "ow, they have started!". Klokka var 08:45 (her starter kirka tidlig!), den skulle starte ni, men de hadde ikke klart å holde seg. De hadde bare starta med å lovprise Gud. Jeg blei rørt! Da vi kom inn blei jeg satt ut av den gode stemninga som møtte oss, det var en flom av vakre fargerike mennesker som sang "you are holy, holy, are you lord god almighty.." og dansa. Samtidig blei jeg litt skuffa for jeg hadde forventet en mye mer primitiv kirke. Denne hadde store skjermer forann på sceena, det var masse instrumenter, videokameraer, de tok opp prekenen så folk kunnne kjøpe den og mye var igrun som i vesten. Det jeg fikk vite seinere på dagen da jeg snakka med John er at mange av kirkene her er sånn. Og de har veldig fokus på penger! De får inn masse penger fra de som går i kirka, og det gjør at de har råd til alt slags utstyr. Frustrerende at kirka skal funke på den måten! Jeg veit at ikke alle kirkene her er sånn, og jeg vil forsøke å finne en mer primitiv en.

Vi har også vært inne byen nå, flere ganger. Vi bor et stykke utafor, tar sånn ca en time å kjøre inn, eller mer på grunn av masse trafikk (syk trafikk!). Første gangen vi var der var på fredag. Da kjørte John rundt, Camilla, Kristin og meg og tre tre jentene som bor over oss. Vi var skikkelig turister der vi dro på nationalgalleriet, galleri for den første presidenten og spiste lunch i et finere område hvor det kryr av hvite (vi ser sjelden hvite folk rundt her, blir nesten til at vi glor sjøl når de dukker opp). Men det var en god dag, og da vi kom hjem på kvelden fikk vi oppleve utelivet til nærområdet. Det er nemlig på bensinstasjonen rett utafor porten vår. Der snakka jeg blant annet med en rastafari-fyr som sa "one love" og snakka om hvordan man burde leve livet. Vi snakka også musikk og da jeg spørte om han hadde hørt Fela Kuti var han helt med!

Puh, detta får holde for i dag! Nå skal jeg hvile meg før vi stikker på reaggyfest på stranda!

peace out

 

mine føtter etter en dag på jobb.