søndag 21. november 2010

I dag når jeg gikk bortover Storgata fikk jeg et støkk. Jeg blei redd. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare følelsen jeg fikk med ord, men jeg vil prøve. Ordene jeg fikk opp i hodet mitt var "illusion of work". Det er en av tingene vi lærer vi må være på vakt for i klientsamtaler på sosionomstudiene. Det er litt dystert. Jeg blei redd for at det er akkurat dette som foregår i verden. Mye av arbeidet som blir gjort. Jeg tror jeg fikk støkket, aha-opplevelsen, redselsen, tankene (...) da jeg hørte en mann rope noen ord i høytalere utover youngstorget. Antagelig rop om forandring! Og jeg tenkte: shit, hva blir det av det her, hva blir det av alt folk vier sjela si til? Hva står de igjen med? Og hva vil de oppnå? Jeg tror de vil oppnå en bedre verden, rettferdighet, lykke. Og det er fryktelig flott, jeg heier på de som kan gjøre sultne mette og gir de som gir hjemløse et hjem. De som tørker tårer. Men jeg vil være så brutal og si: hva blir det med alt folk jobber for, om de ikke har med Gud på det? Du, værsågod, du kan svare, jeg er ikke så bastant på alle mine påstander, men det her var noe av tankene som dukka opp i meg da jeg gikk bortover gata i dag. Og verden falt litt sammen. Jeg gikk forbi flere butikker. Hva er poenget. Det blir så tomt. Jeg tror vi kan klare mye mer! 

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, 
ja, om jeg gir meg selv til å brennes, 
men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. 
1.kor. 13, 3. 

(foto: weheartit.com) 

2 kommentarer:

Hanna sa...

wow.

ErikPerik. sa...

Jeg skjønner ikke tankegangen. For meg eksisterer ikke gud. Innebærer det at alt jeg gjør er meningsløst?