min hjemmejul i bilder, så langt.

 finne juletre

' 

  

  

 detta, sa hanna. 

 dette, sa arne.

 det der, sa far.

(vi fant til slutt et, det var fint, litt skjeivt bare)

trille peppernøtter 

 

 

en julegave 

  denne lagde jeg til ann kristin. "heia, gjenbruk", skreiv jeg på kortet. 

jeg tok sånn ca seks plastposer (og en litt finere ytterst) la bakepapir under og over og strøyk. plasten smelta sammen og det blei sånn nesten hardt. så klippa jeg ut en passe stor bit, bretta den i to og sydde sikksakksøm på kantene. så ringte jeg hanna som var på morenen kjøpesenter og spørte om ho kunne kjøpe med borrelås til meg. deretter prøvde jeg å skrive "ann kristin" med en av de fancy sømmene på symaskina til mor.  

pynte

dagen

 morten-fetter og jeg hadde konkurranse: hvem lager den fineste julmat-talekenen. det her er min.

 

jeg vant. 

 

første dag 

 henning-dag

 "se på den greina, snøen ligger sånn opp og ned!"

 snik-bilde av skiere

 

i dag er det vel blitt fjerde dag. jeg har fremdeles på meg pysjebukse selv om klokka er to.

jeg har sett en film, wendy og lucy som var veldig fin.

jeg har tatt på meg rød neglelakk og nå kom mor for å "ta en rådslaging" for hvordan dagen skulle utarte seg.  

I think everything counts a little more than we think, sa The National til meg i stad.

det går så opp og ned.
i et øyeblikk kan jeg ikke vente. i det neste holder jeg hardt fast i alt som jeg har her i oslo og vil ikke dra.
vil ikke!
nå er jeg der.
jo, selvfølgelig vil jeg til ghana, hodet mitt vet at jeg vil. men akk, jeg har det jo så fint her.

nå sitter jeg på rommet mitt med levende lys og "tre vise menn" (trykk) og jeg har det godt. jeg drøyer alt som har med nedpakking av rommet til søndag. det syns jeg er greit.

også sorterer jeg bilder og sånt, og da er det vel obligatorisk å mimre til desember 2009:

 rosa-karo

 seff!

maria er desember-bursdagsbarn, ho. 

hihi.

og nå kom eivind inn og spørte om vi skulle spille backgammon, ja svarer gunhild da!

(vil ikke flytte herfra, tenker gunhild da) 

(ja, jeg la inn bildet et par timer etter jeg først skreiv blogginnlegget så vi rakk å spille noen runder. 

jeg nekter å si hvordan det gikk!)

nok en fin bussopplevelse

I dag fikk jeg en ny venn. Han het Stefan og var fra Skåne i Sverige.

Klokka var 15:10 og jeg sto å venta på 46 bussen borte ved diakonhjemmet. Først kom en 22 buss, men den kjørte bare forbi, så kommer en "ikke i trafikk"-buss og den blinker inn og åpner døra. Mannnen bak rattet er i 50-åra og har et vennlig blikk når han sier: jeg skal mot byen, vil du sitte på? Meg: jeg skal til majorstua, kan jeg sitte på dit? Mannen: jada, det er så kaldt nå, jeg kunne jo ikke la deg stå ute. Så snakker vi om det flotte været,  kjedelig dag å sitte på lesesalen, men fin dag å være busssjåfør på. Han var også arkitekt, men i dag buss-sjåfør, og det var han strålende fornøyd med. Vi snakker om fine lille Oslo, og Spøkelsene på Greveholm. Samtalen fortsetter til vi er på Majorstua, jeg takker masse, han rekker ut hånden: "Stefan heter jeg", "Gunhild", sier jeg, smiler bredt og ønsker han en god tur videre!

Jeg smiler fremdeles.

du stille lørdag natt

La oss samle alle dynene og madrassene våre. Og legge dem midt på det store golvet mitt. La oss bygge en borg. En borg hvor ingen kulde eller snø slipper inn. La oss bli i den borgen så vi aldri trenger å kjenne kulde igjen.

JulekakebakingiTrøgstad

muffins.  

 egg.

  

jeg tok mamma på fersken.  

mitt verk. 

hihi. 

 muffins og hengebrød.

 det blei lørsdagkveld, så bestemor og klara kom og spilte Bandu med oss. 

 det blei søndag og vi fortsatte julebaksten.

pepperkakene blei kjempefine. 

I dag når jeg gikk bortover Storgata fikk jeg et støkk. Jeg blei redd. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare følelsen jeg fikk med ord, men jeg vil prøve. Ordene jeg fikk opp i hodet mitt var "illusion of work". Det er en av tingene vi lærer vi må være på vakt for i klientsamtaler på sosionomstudiene. Det er litt dystert. Jeg blei redd for at det er akkurat dette som foregår i verden. Mye av arbeidet som blir gjort. Jeg tror jeg fikk støkket, aha-opplevelsen, redselsen, tankene (...) da jeg hørte en mann rope noen ord i høytalere utover youngstorget. Antagelig rop om forandring! Og jeg tenkte: shit, hva blir det av det her, hva blir det av alt folk vier sjela si til? Hva står de igjen med? Og hva vil de oppnå? Jeg tror de vil oppnå en bedre verden, rettferdighet, lykke. Og det er fryktelig flott, jeg heier på de som kan gjøre sultne mette og gir de som gir hjemløse et hjem. De som tørker tårer. Men jeg vil være så brutal og si: hva blir det med alt folk jobber for, om de ikke har med Gud på det? Du, værsågod, du kan svare, jeg er ikke så bastant på alle mine påstander, men det her var noe av tankene som dukka opp i meg da jeg gikk bortover gata i dag. Og verden falt litt sammen. Jeg gikk forbi flere butikker. Hva er poenget. Det blir så tomt. Jeg tror vi kan klare mye mer! 

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, 

ja, om jeg gir meg selv til å brennes, 

men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. 

1.kor. 13, 3. 

(foto: weheartit.com) 

Quid   pro   quo.

sing your song little bird
come on let your voice be heard
sing your song don´t be ashamed
come on don´t stop to sing his name

sa daniel benjamin

Det morsomste!

 Sånn her var det: 

Jeg sitter på 20 bussen fra majorstua til toshov og vi Oslo-boere vet at det er noen seter på bussen som er litt rart designa. De er nemlig sånn litt unødvendig stor plass for en, men for smått for to. Belle & Sebastian (tror jeg det var) synger harmoniske toner inn i ørene mine og jeg koser meg med "brick" på ipoden. Helt uventet dumper det en kar ned på sida av meg (jeg gjetter på at han går i tiende klasse). Og når jeg sier dumper så mener jeg det. Dette var en regnfull dag, så denne tiendeklassingen er jo full av vann og sånn. Og der sitter vi. Jeg jobber med å holde latteren tilbake, moser meg selv inn mot vinduet, gjør et tappert forsøk på å spille brick uten armrom (men gir fort opp), prøver å gløtte bort på dette vesenet som har brutt alle former for intimsoner med fremmede. 

Tidligere på samme bussturen hadde jeg observert en jente som gjorde ca det samme på setet foran meg. I motsetning til min tiendeklassing setter denne jenta seg forsiktig ned og finner fort ut av dette er jo egentlig alt for nært. Hun blir sittende på enden av setet i en slik ukomfortabel stilling i minst fem minutter!

Da jeg satt ved siden av denne gutten, eller under er kanskje mer korrekt å si, tenkte jeg: "så merkelig at du ikke sier hei til han, Gunhild." Du tenker kanskje "gosh, det ville vært enda mer merkelig om du sa hei". Men hallo! For en rar situasjon!

Jeg følte det var høyst nødvendig å illustrere situasjonen, som du kan se nedenfor har jeg puttet ned all min kunnskap fra tre år på tegning, form og farge i illustrasjonen: 

'

(det må legges til at smilene og ikke-smilene har blitt lagt til på ansiktene til passasjerene med kunstnerisk frihet, og sjåføren hadde nok ikke flosshatt, nei.)