du stille lørdag natt

La oss samle alle dynene og madrassene våre. Og legge dem midt på det store golvet mitt. La oss bygge en borg. En borg hvor ingen kulde eller snø slipper inn. La oss bli i den borgen så vi aldri trenger å kjenne kulde igjen.

JulekakebakingiTrøgstad

muffins.  

 egg.

  

jeg tok mamma på fersken.  

mitt verk. 

hihi. 

 muffins og hengebrød.

 det blei lørsdagkveld, så bestemor og klara kom og spilte Bandu med oss. 

 det blei søndag og vi fortsatte julebaksten.

pepperkakene blei kjempefine. 

I dag når jeg gikk bortover Storgata fikk jeg et støkk. Jeg blei redd. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare følelsen jeg fikk med ord, men jeg vil prøve. Ordene jeg fikk opp i hodet mitt var "illusion of work". Det er en av tingene vi lærer vi må være på vakt for i klientsamtaler på sosionomstudiene. Det er litt dystert. Jeg blei redd for at det er akkurat dette som foregår i verden. Mye av arbeidet som blir gjort. Jeg tror jeg fikk støkket, aha-opplevelsen, redselsen, tankene (...) da jeg hørte en mann rope noen ord i høytalere utover youngstorget. Antagelig rop om forandring! Og jeg tenkte: shit, hva blir det av det her, hva blir det av alt folk vier sjela si til? Hva står de igjen med? Og hva vil de oppnå? Jeg tror de vil oppnå en bedre verden, rettferdighet, lykke. Og det er fryktelig flott, jeg heier på de som kan gjøre sultne mette og gir de som gir hjemløse et hjem. De som tørker tårer. Men jeg vil være så brutal og si: hva blir det med alt folk jobber for, om de ikke har med Gud på det? Du, værsågod, du kan svare, jeg er ikke så bastant på alle mine påstander, men det her var noe av tankene som dukka opp i meg da jeg gikk bortover gata i dag. Og verden falt litt sammen. Jeg gikk forbi flere butikker. Hva er poenget. Det blir så tomt. Jeg tror vi kan klare mye mer! 

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, 

ja, om jeg gir meg selv til å brennes, 

men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. 

1.kor. 13, 3. 

(foto: weheartit.com) 

Quid   pro   quo.

sing your song little bird
come on let your voice be heard
sing your song don´t be ashamed
come on don´t stop to sing his name

sa daniel benjamin

Det morsomste!

 Sånn her var det: 

Jeg sitter på 20 bussen fra majorstua til toshov og vi Oslo-boere vet at det er noen seter på bussen som er litt rart designa. De er nemlig sånn litt unødvendig stor plass for en, men for smått for to. Belle & Sebastian (tror jeg det var) synger harmoniske toner inn i ørene mine og jeg koser meg med "brick" på ipoden. Helt uventet dumper det en kar ned på sida av meg (jeg gjetter på at han går i tiende klasse). Og når jeg sier dumper så mener jeg det. Dette var en regnfull dag, så denne tiendeklassingen er jo full av vann og sånn. Og der sitter vi. Jeg jobber med å holde latteren tilbake, moser meg selv inn mot vinduet, gjør et tappert forsøk på å spille brick uten armrom (men gir fort opp), prøver å gløtte bort på dette vesenet som har brutt alle former for intimsoner med fremmede. 

Tidligere på samme bussturen hadde jeg observert en jente som gjorde ca det samme på setet foran meg. I motsetning til min tiendeklassing setter denne jenta seg forsiktig ned og finner fort ut av dette er jo egentlig alt for nært. Hun blir sittende på enden av setet i en slik ukomfortabel stilling i minst fem minutter!

Da jeg satt ved siden av denne gutten, eller under er kanskje mer korrekt å si, tenkte jeg: "så merkelig at du ikke sier hei til han, Gunhild." Du tenker kanskje "gosh, det ville vært enda mer merkelig om du sa hei". Men hallo! For en rar situasjon!

Jeg følte det var høyst nødvendig å illustrere situasjonen, som du kan se nedenfor har jeg puttet ned all min kunnskap fra tre år på tegning, form og farge i illustrasjonen: 

'

(det må legges til at smilene og ikke-smilene har blitt lagt til på ansiktene til passasjerene med kunstnerisk frihet, og sjåføren hadde nok ikke flosshatt, nei.)