Min hule

atter en jul.

2011-12-24T13:41:00.000+01:00

24. desember, jeg har akkurat pakka inn de siste gavene, askepott har jeg sett og jeg hører nå på julemusikken som Bifrost Arts har laga. Ute skinner sola, og det er nok noen minusgrader.

Det er atter en jul hvor vi streber etter å gjøre det samme som vi alltid har gjort, for å opprettholde julestemninga så godt som mulig.
"Kan dere gå og henge opp noen julenek", kom pappa nå og spørte om. "Ja", sier Hanna og Gunhild.

God jul til deg :)

å hente juletre

2011-12-22T00:38:00.002+01:00

litt mer julekalender.

2011-12-12T14:02:00.000+01:00

litt julekalender

2011-12-08T15:45:00.001+01:00

Susanne

2011-12-07T22:28:00.001+01:00

Fine Susanne har bursdag i dag, hurra!

jeg har fremkalt bildene

2011-11-27T23:55:00.004+01:00

gårsdagens aktivitet:

...og dagens aktivitet:

Fint

2011-11-17T23:39:00.009+01:00

Klokka viste 00:02, jeg satt vekkerklokka på 07:00 og tenkte "må sove nå". Men jeg posta et innlegg på bloggen før jeg la meg. Innlegget bestod bare av overskrifra "Fint", og et bilde som overskriften skulle referere til. Lå i sengen, var lys våken og tenkte at jeg virkelig var i skrivemodus. Ville tilføye tekst til blogginnlegget. Kryper ut av dundyna, henter datan, finner frem innlegget og gjør meg klar til å skrive.

Blank.

Og jeg som skulle skrive et så flott blogginnlegg nå. En fin historie. Gjerne fiksjon. Skrivemoduset var nok bare innbilt. Kanskje det var et håp om noe jeg kunne gjøre for å slippe å sove helt ennå. Jeg var jo ikke trøtt. Nå fikk jeg advarsel om at datan går på reservestøm. Da får det bare være.

Første vinterdagen

2011-11-16T18:41:00.003+01:00

I dag knuste Arvo Pärt og jeg den første isdammen denne sesongen.

Frokost

2011-11-12T00:23:00.005+01:00

I dag startet jeg en time seinere på skolen enn vanlig. Det valgte jeg å nyte litt ekstra, med Grizzly Bear på ipoden.

Brødet er fra Baker Hansen - det er første gang i historien at jeg kjøper brød fra bakern hvor jeg i dag sto opp og kledde på meg, gikk rett over veien til bakern og gikk hjem igjen for å spise frokost.

(møkk, rakk ikke legge ut innlegget 11.11.11, det hadde vært dritkult!!!!!)

Paris

2011-10-31T22:40:00.004+01:00

Bildene er tatt med ipoden og ikke av best kvalitet. Et lite utsnitt av mitt Paris er det hvertfall. Vi var på Pitchfort musikkfestival, mye på grunn av dette fine bandet. Men det var mye bonus i tillegg!

Siste bilde er fra en katolsk kirke nedafor hostellet der vi bodde på Montmartre. Jeg driver fremdeles med denna stille-greia/kontemplativ bønn, også i Paris. Fikk det hvertfall til to av dagene, og da gikk jeg til denna kirka. En svak duft av røkelse og stearin. Behagelig og fint. Jesusdojoen avsluttes på onsdag, men jeg akter å fortsette. Jeg har lært mye om kontemplativ bønn og jesus-bønn, jeg tror jeg har fått jevnere pust og begynt å lære meg hva som funker best for meg - når på dagen jeg skal ha stillheten og sånn. Om jeg føler jeg får det til er en annen ting. Blir fremdeles lett ukonsentrert, og kan også lett utsette hele greia. Som jeg gjør nå. Men det er noe fint med det, og jeg merker jeg begynner å gjøre meg avhengig av det.

Eksperiment

2011-10-01T21:36:00.000+02:00

Jeg har et oktober-eksperiment. Det går ut på stillhet med Gud. Femten minutter hver dag skal jeg sette meg ned å være stille. Ikke be, ikke tenke, ikke høre på musikk. Bare være i stillheten. Rettere sagt, jeg skal Øve meg på å være i stillhet femten minutter hver dag, i stillhet med Gud. For dette er virkelig ikke noe som bare går av seg selv fra første gang. Og det er ikke noe jeg eksprimenterer med på egenhånd. Jeg har blitt med på et slags kurs gjennom sub, substans - jesusdojo, http://subcommunity.wordpress.com/. Vi har samlinger en gang i uka gjennom oktober hvor vi sist onsdag hadde litt introduksjon hvor vi delte tanker, og var i stillhet i tjuefem minutter. Så nå har jeg holdt på i tre dager på egenhånd, og det er dritvanskelig. Tankene bare vandrer avgårde. Jeg er spent på utviklingen, og kommer antagelig til å skrive mer her på bloggen om hvordan det funker.

All ære

2011-09-20T00:30:00.002+02:00

Hva gjør man ikke for å utsette tapet og få litt ekstra penger i Monopol?

I skåla: olivenolje som olivene hadde liggi i.

natt til søndag

2011-09-18T01:46:00.001+02:00

jeg sykla hjem gjennom pjuskeregnet og sitter nå på senga mi med levende lys, eplekake som jeg fikk med fra mor og hører på at det plasker ned ute. det er egentlig veldig typisk meg å sette på noe musikk som gjerne former stemninga. skaper stemning. i dette tilfellet kunne jeg satt på noe rolig, kanskje ane brun. musikk gjør så mye. noen ganger blir jeg skremt av hvordan humøret mitt påvirkes av musikken jeg hører på. derfor er det fint å iblant sitte stille ned uten musikk. det er en egen ro over det. hvertfall natt til søndag. hvor vinduet mitt er ut til bakgården så jeg slipper å høre alle som roper og sånn. selv om det kan ha sin sjarm det også.

jeg har lyst til å legge ut noen bilder. ikke apropos det jeg har skrivd, men noen av de siste bildene jeg har lagt inn på datan.

bilde 1-7: på tur i nordfjordeid og stryn. bilde 8-13: trøgstad

Dagens mann.

2011-08-27T00:07:00.005+02:00

Vi snudde oss etter han helt på likt, det var ikke til å unngå.
En nydelig mann dansa rundt til gatemusikanten på Egertorget.
Han slang noen mynter oppi gitarkassa og stilte seg tilbake for å selge =Oslo igjen.
Han klarte ikke stå stille, men vugga, sang til musikken og smilte for seg selv.

Seinere sa jeg HADET til fineste Siril som reiser til Nicaraua i natt :)

Jeg gikk for å finne en bysykkel, men bysykkelstativet samarbeida ikke med meg i kveld, og jeg brukte beina. Jeg fant ut at jeg har undervurdert gleden av å gå. Mens jeg hørte på dette.

på grå dager

2011-08-19T23:55:00.000+02:00

Noen dager er grå. Da tenker jeg ikke på skydekke på himmlen. Heller skydekke inni meg, hvis jeg skal bruke slike flotte bilder. Jeg hadde en sånn dag i går. Da var det godt å ha en Maria som sier "la oss ta en kaffe, da". Vi møttes på Briskeby. Jeg drikker te, Maria drikker kaffe. De gir oss kaffe/te og croissant for 29 kroner. Det fins mange metoder for å føle seg bedre på. Noen går kanskje og shopper masse klær, eller godis. Andre drikker seg kanskje litt fulle. Jeg prøvde ut noe annet. På Briskeby selger de mye fine blomster. På hjørnet der hvor trikken kjører.

På verandan var det sol da jeg kom hjem. Jeg rakk nesten å spise opp sjokoladen før den smelta.

Øyafestivalen

2011-08-13T01:17:00.001+02:00

Dag tre

Mitt inntrykk av dagen i dag er at det har vært en litt kjedelig dag, hvertfall sånn musikksett. Så må jeg tenke litt før jeg kommer på at det har jo vært noe bra.

Jeg møtte opp så tidlig som klokka ett for å se Turns. Gitaristen har spilt i Lionhert Brothers, og det låt litt likt. Noe jeg egentlig bare syns var positivt. Hanna og meg satt meg solen i ryggen og nøyt!

Innimellom her var det en gjeng med indiepop-band. Jo, indie kan være litt kult, men jeg husker ca ingenting, alt hørtes likt ut i mine ører.

120 Days var det neste nevneverdige. Veldig kult! Lys-showet var kanskje det som fasinerte meg mest, evt. det som gjorde at jeg ikke kjeda meg som lett skjedde på de andre konsertene. Og jeg likte deres blanding mellom elektronisk musikk og rock. Jeg er dårlig på å putte band inn i kategorierer, men tror det stemmer litt hvertfall.

Jeg titta litt på Kvelertak, et band som jeg ikke kommer til å sette meg ned å høre på, men som var ganske morsomt å se live. Vokalisten hadde litt halvveis snakking mellom hvor han blandt annet sa det var veldig ironisk at det var sol når Thor med Hammern skulle spille (eller noe i den duren, men med mye grovere språk).

Etter Twin Shadow (som var litt fint) oppdaga jeg gleden med å samle ølkopper, papp, pizzaesker og popcornesker som man får pant for og hadde 300 kroner i lommeboka da dagen nærma seg slutten. Og da bare småplukka jeg innimellom! Jeg hadde planer om å se Lykke Li, men hadde egentlig bare hørt en sang og ho var ganske rar, kjedelig... Så Hanna og meg gikk videre til Pulp som igrun var nokså kult. Brukte den første halvtimen på å samle pant, og for så å se sånn halvtimes tid av konserten. Jeg tror det var en veldig moro konsert for blodfans, men jeg som ikke hadde hørt så mye syns det var greit. Gøy å se på alt livet de laga. Og komisk frontfigur. Så satt Hanna seg på bagasjebrettet på sykkelen min og vi dro hjem.
Nå sitter jeg i stua mi hvor Kristine, Agnete (de jeg bor med) og lillesøstra til Kristine spiller Scrabble. '

Jeg orka ikke skrive blogg da jeg kom hjem i går, men kan jo helt kort si:

hør Janelle Monáe! Maria og meg fikk meg oss den siste sangen fordi vi ville se ferdig Fleet Foxes (som aldri slår feil). Skulle så ønske de ikke kræsja. Hadde ikke hørt Janelle Monáe før, men den dama er dødskul!
Og White Denim var tøft! De var ordentlig gode, deilig.

Øyafestivalen

2011-08-11T03:43:00.003+02:00

Dag en

Dag en på øyafestivalen var en god dag en. Jeg husker jeg tenkte det når fikk med meg slutten av Envy tidlig på dagen og storkoste meg, jeg tenkte: og det her er bare dag en. Jeg må innrømme at da jeg lå under dyna tidlig på morran, hørte regnet plaske – noe det hadde gjort hele natta – og måtte stå opp fordi jeg skulle jobbe som frivillig tenkte jeg at jeg gleda meg til festivalen var over sånn at jeg slapp å være ute hele dagen.
Hvorfor skriver jeg blogg om min festival?

for å gi deg noen musikk-tips
for å dele mine musikk-gleder

Bare to grunner. Men det er vel grunner nok. Som regel pleier igrun ikke bloggere å ramse opp grunner for hvorfor de skriver om det de skriver. Jeg følte alikevel et behov for det.

Dagen starta altså med jobbing. Og jeg liker jobben min. Vi sitter under et telt og setter på armbånd på håndleddene til de som skal jobbe som frivillige. Jeg har i dag brukt store deler av jobbdagen på youtube, ikke fordi jeg er en dårlig arbeider, heller fordi det var lite og gjøre. Og jeg hadde nesten ikke rekki å sjekka ut hvem som skulle spille seinere på dagen.

Halv tre dressa Maria og meg oss opp i regnbukse, regnjakke og gummistøvler og tusla bort til Enga for å se Jens Carelius. Musikkopplevelsen blei litt halvveis, kanskje bare jeg som var distrahert av regn, første konsert på festivalen og mye å se på rundt. Jeg syns det er så moro å bare smugtitte på alle menneskene rundt meg. Er så mye spennende folk. Jens Carelius var hvertfall en jeg kommer til å høre mer på, kanskje til å med kjøpe plata.

Etter Jens koste vi oss med godene av å være frivillig og gikk inn på frivilligområdet og spiste middag. Da vi spiste hadde vi Envy som bakgrunnsmusikk. Koselig sommerrap. Da vi hadde spist opp gikk vi bort for å se siste del, før vi kom dit hørte vi han ene i bandet si «begge foreldrene mine er fra Ghana», også begynte de å spille Ghana-musikk. Da blei jeg stressa og ville fort bort, vi fikk med oss siste del av sangen og jeg blei tatt rett tilbake. God stemning!

Vi prøvde oss på Mungolian Jet Set. Joa, helt okei musikk, men jeg blei distrahert av hvordan på sceena var kledd og oppførte seg. Rart opplegg. Ganske halvveis.

Det jeg egentlig vil fokusere på her på bloggen er høydepunktene med dagen. Antar at du ikke bryr deg om når jeg gikk for å hente meg en brødskive på frivilligområdet, eller når jeg gikk å tissa?

Edward Sharpe And The Magnetic Zeros. Har du ikke hørt på det? Hør! Skal du plutselig spille live et sted du er? Dra dit!

Takket være Maria som sendte meg Spotify-lista mens jeg fremdeles var i Ghana kunne jeg de fleste sangene, og da blir det jo ekstra gøy. Og da de spilte Home tok det helt av. Deres hit-låt. Kjempegøy! Ballonger og såpebobler fløy i lufta. Vi hoppa, dansa og sang!

(Her er brødskive-hentinga, og da jeg tok av meg regnbuksa. Men det var jo sånt jeg bestemte meg for å ikke skrive om).

James Blake hadde jeg ikke hørt på før, men noen band eller artister trenger jeg ikke å ha hørt før for å bli målbundet. Og det var målbundet jeg blei her. Jeg elska det da bassen fikk kroppen min til å dirre. Jeg blei bare stående å se, bli fasinert, ta til meg alt. Og jeg hadde problemer med å rive meg bort da tida var inne for å bevege seg mot Enga sånn at vi kunne få brukbare plasser på Kanye West.

Og Kanye West var kult! Sceeneshowet var fantastisk! Showet generelt. Du kan sikkert lese om det på nettaviser nå på torsdag. Men det jeg likte best var da han råde oss til å Ikke kjøpe cden hans, og ikke kjøpe musikken hans på itunes og lignende (om jeg ikke missforsto, da). For jeg er en av de rike, sa han. Deretter fremførte han denne sangen for oss: (klikk her).

Jeg avslutta kvelden med Low på Parkteateret. Jeg var ganske sliten fra en lang dag, stiv i skuldrene, vondt i korsryggen, sliten i beina..sulten og tørst. Alivevel klarte jeg å få nok en god konsertopplevelse. De var fine, harmoniske, rolige og samtidig energiske. De var egentlig det som var nødvendig etter en lang dag. Da de spilte Silver Rider fikk jeg lyst til å sette meg ned på golver å bare gråte. Hulke. Jeg hadde ingen tårer å gråte. Og jeg var heller ikke lei. Så jeg blei stående og beundre dem for den kraften dem kunne øse ut over oss.

Nå sitter jeg i senga mi. Jeg har drukket te og spise nattmat: omelett med paprika og sånt som jeg fant i kjøleskapet. Så fort jeg får posta detta postinnlegget skal jeg sove, ingen jobb i morra og jeg kan sove lenge. Hurra! Og jeg gleder meg til en ny dag på øya med mye snacksy konserter og fine folk. Jeg glemte å skrive at jeg hang med fine folk i dag. For det gjorde jeg altså.

2011-07-26T23:39:00.003+02:00

jeg har ikke ord.

min mor.

2011-07-20T15:00:00.000+02:00

en to tre

2011-06-20T14:59:00.001+02:00

Tenkte jeg skulle sette meg ut i hagen og lese bok, jeg. Kanskje til og med legge meg ned i hengekøya. Men hva skjer? Vind og torden, og mørke skyer skjer.

Og nå har jeg brukt så mye tid på denne proffe paint-tegninga at jeg ikke rekker å lese bok inne heller, for nå må jeg lage middag før mor er hjemme fra jobb.

....

2011-06-11T16:05:00.000+02:00

fem måneder har jeg vært i dette landet. det skal ikke bare være enkelt å bryte opp og reise. og det er virkelig ikke enkelt. vi hadde en kjempefin kveld i går. nesten alle vi har blitt gode venner med var sammen med oss, og vi bare snakka, tulla, dansa og jeg kosa meg masse. avskjeden var grusom. men jeg prøver å se det fine med grusom avskjed. avskjeden er bare trist dersom det er virkelig gode venner du sier tar farvel med. avskjeden med landet er også trist. for ghana er et godt sted å være, og jeg har kost meg masse. det skal sies at i tillegg til å kose meg har jeg vært sint, frustrert, lei, utålmodig. jeg har kjent på følelser jeg ikke visste jeg hadde. og ghana har lært meg en hel haug. camilla og kristin har lært meg masse, både om meg selv og om livet generelt. fine fine jentene. jobben har lært meg masse. menneskene jeg møter på gata, på butikken, barna som vinker og ler. våre ghana-venner. taxisjåførene. alt jeg har sett, og hørt. jeg tror ikke du merker det på meg med en gang jeg kommer hjem. men jeg veit at dette oppholdet har satt spor.
jeg er evig takknemlig for hva jeg har fått være med på og fått oppleve.

nå
jeg er shaky. jeg har sommerfugler i magen. plutselig er jeg på gråten. så kan jeg føle meg redd. redd for at savnet skal bli for stort. jeg er utålmodig, komme meg hjem nå. glede seg. jeg er ute av meg sjæl. og jeg er hundre prosent tilstede. jeg er trøtt. jeg har nylakkerte negler og hører på fin musikk. nå venter vi bare.

typisk.

2011-06-09T12:01:00.002+02:00

det er typisk at jeg blir kjent med nye mennesker siste uka før jeg drar. som blant annet ei jente jeg møtte på salsaen. fram til nå har jeg bare blitt kjent med guttene på salsaen, og jeg syns det har vært vanskelig å komme i kontakt med jentene. på tirsdag møtte jeg ei fin ei, og vi møttes igjen på onsdag.
det er typisk at jeg oppdager et sted rett over gata som selger deilig omelett så jeg hadde slippi å laga meg havregrøt (lei!) hver morra. og at dama som lager omeletten er verdens nydeligste. gratis frokost på gunhild i går "because you are my new friend".
det er typisk at jeg også oppdager andre steder som jeg gjerne skulle visst om før. som melting moments nevnt i forrige innlegg. frem til forrige uke hadde jeg ikke vært på en skikkelig kafe siden oslo. jeg trodde rett og slett ghana ikke hadde kafefasilitetene.
det er veldig typisk at jeg nå i siste innspurt virkelig føler jeg begynner å forstå ghana. i den grad man kan forstå et land etter fem måneder. som blant annet trotro-systemet. det tok lang tid å forstå hva de ropte, og tegna de brukte. men endelig, de siste ukene før avreise forstår jeg det.
på en måte tenker jeg: men hva er vitsen med å dra fra dette landet nå da, nå som alt flyter så fint?
jo, rett og slett fordi jeg antageligvis ikke ville opplevd ting på samme måte dersom det var for eksempel to måneder igjen. jeg tror øynene mine er åpne på en annen måte nå. jeg vil trekke til meg alt. jeg møter masse nye mennesker og finner nye steder antagelig fordi jeg skal "ta igjen" alt jeg ikke har gjort. det kan hvertfall være en side av saken. og det er akkurat typisk som er ordet i forhold til at jeg plutselig setter pris på hverdagslige ting som jeg ikke har tenkt så mye på før. jeg skal jo hjem snart, jeg trenger ikke å forholde meg til alt det kjipe, de masete menneskene, bråk fra trafikken, treige mennesker og masse trafikk (ok, disse to momentene klarer jeg ikke helt å slutte å irritere meg over, men i litt mindre grad enn tidligere kanskje..),
og en annen grunn til å reise fra dette landet nå er at jeg virkelig savner mamma og pappa og hanna og maria og susanne og alle andre fine mennesker. og brunost på grovt mammabrød med melk ved sida.
det skal bli godt og komme hjem, det kiler litt i magen når jeg tenker på det. jeg må se det på den måten, om jeg tenker at jeg skal reise fra ghana kjenner jeg klumpen snike seg opp i halsen. fremfor å tenke at jeg skal reise fra ghana tenker jeg at jeg skal komme hjem. og det skal bli frytelig godt å komme hjem! Jeg tar en Aleksander Rybak og sier at flyet mitt enter gardemoen elleve sondag, og regner med at showet blir minst like stort som han sitt! Neida, men mamma, satser på at du er der og tar imot meg med åpne armer som jeg skal hoppe inn i, og klemme masse på deg!

litt fra det siste.

2011-06-04T04:10:00.002+02:00

jobben.
to jobbdager igjen. siste jeg informerte deg om var turen vår til nord. den siste perioden har vært veldig lærerik og spennende. vi snakka med mødre. noe vi forsto at vi burde etter å ha vært nord og fått høre mye om at det ofte er mødrene som tar med seg jentene ned, (det er selvsagt ikke alltid mødrene). og dermed tenkte vi det var greit å snakke med de. prøve å reflektere dem på situasjonen, og hvordan det er for de unge jentene å jobbe. videre har vi samlet jenter i lokalet vi låner på markedet og hatt gruppesamtaler. det har vært skummelt, flott og lærerikt. skummelt fordi vi bare er studenter og ikke egentlig veit hvordan man skal lede en gruppe, men derfor også lærerikt fordi vi har så mye å lære - rett og slett. når vi snakker med jentene snakker vi med dem om livet i nord, og livet på markedet. og vi snakker, selvfølgelig, med dem om skole. men regnsessongen leker med oss for tida, så jeg bare håper på sol på søndag. da er planen å leke med jentene, spille fotball og forskjellig, snakke med de og si hadet og sånn. men om det øspøsregner blir planen litt ruinert. i dag var det første dag vi faktisk ikke fikk jobbe. istedet lot vi timene renne forbi her:

Melting Moments på Osu

Liker livet.

2011-05-25T13:02:00.000+02:00

For to dager sida blei jeg tjuetre år. Jeg var heldig som fikk bli tjuetre år i Ghana sammen med de fine menneskene jeg er her med, og som jeg har blitt kjent med her. Første glede var da Camilla ropte på meg og sa jeg måtte komme opp på takterassen. Der hadde ho ordna i stand. Jeg lar bilde snakke. Senere på dagen, etter neglfiksing og isspising med Camilla og lesing av uhorvelig mange facebook-meldinger dro vi på minigolf. Jeg fikk bevist for alle at jeg suger i minigolf, meen hyggelig var det da. Kvelden blei brukt til henging, snakking, latter og dans (litt ufrivillig dans) på en pub i byen. Jeg fikk bursdagssang med lys i hendene til tre søte jenter, jeg fikk bursdagssang på libanesisk vis - en libaneser som var der satt på den mest grelle bursdagssangen jeg noensinne har hørt! Og jeg fikk bursdagssang fra hele, fine gjengen! Det var en god blanding av venner fra Ghana, venner fra Norge og et par venner fra andre land. En fantastisk gjeng å feire burdagen min med! Da klokka nærmet seg midtatt blei det stemning for å forflytte oss. Et forlag om et annet utested kom, jeg skjøyt inn, bare på tull, "let's go to the beach!". Hurra for mennesker som tar min tull seriøst! Elsker det, vi var sånn åtte stykker som reiste dit og vi var nesten de eneste på stranda. Stjerneklart og måneskinn, og sus av bølger. Vi spilte fotball med en ødelagt lekeball. Vi spinna rundt til vi falt om. Vi lekte kongen befaler. Jeg storkoste meg og var meget takknemlig for dagen og alle som hadde kommet for å være sammen med meg. For å toppe det hele begynte regnet å falle akkurat i det vi satt oss inn i taxien, taxisjåføren hadde usb-inngang i annlegget sitt, så jeg fikk lov å sette på min musikk. Det blei Gåte sin nattasang, Gjendines bånsull, som tok oss gjennom regnet til våre senger.
Sa en litt mer voksen jente.

Og jeg avslutter innlegget med å gi deg denne sangen. Det er min favoritt av sanger som blir spilt på gata. Det en ubeskrivelig følelse, å gå bortover og høre Demarco synge at han elsker livet. Den skaper glede overalt. Jeg har sett små unger danse til den. Jeg har sett skoleungdom gå ut av skolebygningen og synge sangen. Nei, jeg elsker ikke alltid livet mitt, jeg er et vanlig menneske med både fine og dumme stunder. Men denne sangen gjør noe med humøret selv i dumme stunder. Mmmm!

Holde fast.

2011-05-21T03:39:00.002+02:00

Det er tre uker igjen.

I et øyeblikk kan jeg tenke: neineineineinei.

I neste kanke tida gå fort nok.

Og jeg er litt redd for det ønsket om at tida skal gå fort.

Så jeg skal holde fast på det jeg nå har.

Være til stede der jeg nå er.

Le sammen med de menneskene jeg har her.

Ta meg tid til å trekke inn luktene.

Nyte klima.

Fange opplevelsene.

Smile. Danse. Snakke. Lytte.

Jeg skal leve livet som jeg har her nå.

Og når jeg kommer til Norge,

da skal jeg leve livet jeg får der da.

Det er nødvendig for meg å forberede meg på overgangen fra en verden til en annen.

Og det er samtidig nødvendig å la hodet mitt forbli i Ghana tre uker til.

fine ting å gjøre når du er sengeliggende.

2011-05-16T17:23:00.000+02:00

# Hør på fin musikk.
som for eksempel Nick Drake. (her)
eller Leonard Cohen. (her)
Efterklang er også et godt alternativ (her)
albumet Come of Spirit av Bifrost Arts for litt salighet. (her)
litt lystig musikk kan også være fint og da er The Tallest Man on Earth et godt alternativ (her)

# Bla deg gjennom Øya-programmet (eller programmet til en annen festival du vil på i sommer).
hør på musikk du ennå ikke har hørt på og noter ned dersom du finner noe du ikke vil glemme.

# Les blogger til venner og ukjente.
http://thehavenforwords.blogspot.com/ (Peter)
http://mariasier.blogspot.com/ (Maria)
http://muffens.wordpress.com/ (Marias skoleblogg)
http://andreasws.blogspot.com/ (Andreas)
http://just-littlethings.tumblr.com/ (ukjent)
http://hjartesmil.blogg.no/ (ukjent)

# Les i den tjukke boka du har liggende
i mitt tilfelle A Game Of Thrones av George R.R. Martin

# Skriv mail til en venn som du har vært sjuk sammen med før og fortell at du tenker på ho.

# Oppdater deg på verdensproblemene: http://www.aftenposten.no/

# Sjekk flybillettet til steder du vil reise i sommer.
i mitt tilfelle Berlin for å besøke verdens fineste Anna.

# Legg ut noen av de siste bildene du har tatt.

# Se på serier.
som for eksempel How I Met Your Mother som får meg til å le ukontrollert.

# Drikk brus
det er greit når du er sjuk, og en kald boks med sprite kunne ikke smakt bedre enn akkurat nå!

# Skriv et blogginnlegg om fine ting å gjøre når du er sengeliggende.

noen ting.

2011-05-16T00:58:00.002+02:00

Et av flere evige samtaletemaer med taxisjåfører:

"mr. taxidriver, why don't you use your seatbelt?"

"hehehe"

"you should use it"

"i use it when it's police control"

"but why do you think the police control your seatbelt"

"if i don't use it i have to pay"

"but why do you think you have to pay"

" ... "

"you have to use your seatbelt so you don't die!"

"but it's too warm to use it"

Jeg liker Ghana så godt når sånne her ting skjer:

skriver i tankeboka, men pennen vil ikke mer. Jeg spørr taxisjåføren om han har en penn jeg kan låne. Nei, desverre. Etter en liten stund stopper han bilen utafor en liten butikk i veikanten. Han spørr om de har penn, de kommer med en penn, han betaler for pennen, vi kjører videre og han gir meg pennen. Jeg spørr hvor mye den kosta og har pengene klare, han sier bare «nono, don't worry about it.». For en herlig fyr! Jeg takka han veldig også fortalte jeg han at akkurat sånne her ting gjør at jeg liker Ghana så godt. Gode mennesker – han kunne bare sagt nei, jeg hakke penn og glemt hele greia. Og det at man faktisk bare kan stoppe langs veien og kjøpe en penn uten å engang gå ut av bilen. I Ghana får du kjøpt ca. alt fra bilvinduet, og det elsker jeg. Særlig ettersom vi er nødt til å bruke så mye tid i bil. Fine fine Ghana.

Morsomt og skremmende:

En morgen jeg hadde tatt trotro til Accra gikk jeg for å finne taxi videre til markedet hvor vi jobber. Det var en mann som ropte etter meg. Jeg reagerte først ikke, for det er daglig kost. Men så sa han: «white lady, i saw you this morning in Sakomono!». Shit! Sakonomo er stedet jeg bor og tok trotro fra. Jeg gikk sammen med Shaibu og han sa «wow, you're a star!».

Morgenen i dag:

Nå ligger jeg i senga mi. Jeg har vært våken en times tid. På den timen har jeg: stått opp, løpt på do, tatt imodium, smertestillende, spist havregrøt, løpt på do og forstått at det ikke var dagen for å dra på jobb i dag for så å krype inn i hula mi (les: senga med myggnett).

Seinere samme dag..

...dro jeg meg opp av senga, hørte på Nicos Sunday Morning og tok en kald dusj for så å tilbringe ettermiddag og kveld med fine venner på stranda og på en utebar i Accra. Kvelden skulle etter planen tilbringes til salsa, men african-time og masse trafikk eksisterer, så min salsavenn kom seg aldri inn til byen, noe magen min igrun var veldig glad for.

(for mye informasjon på detta blogginnlegget om min mage?)

Gunhild med lommebok – lommebok = Gunhild uten lommebok

2011-05-09T13:51:00.000+02:00

Jeg har vært for lenge i dette landet til å ikke bli frastjælt noe. Konsekvensene av det er at jeg ikke tar mine forhåndsregler. Som å ha veska under oppsyn. Pia, Shaibu, Ibrahim og meg dansa salsa på en skole hvor Pia og meg hadde satt fra oss veskene på en stol rett på utsida. Og det her er ikke en skole som norsk skole med dører og sånne fancy ting. Men klasserommet vi brukte var et stort, åpent rom med en stor «dør», altså ingen dør, hvor stolen og veskene sto rett utafor. Vi dansa og kosa oss og noen unger lekte rundt på området der. Da jeg skulle finne minnepennen fra lommeboka mi for å stjæle Ghana-musikk av Ibrahim var sannelig lommeboka borte. Jeg skjønte det med en gang at noen av ungene måtte ha tatt den. Jeg tørte ikke si det med en gang, eller jeg sa at lommeboka var vekk, men jeg tørte ikke si at jeg misstenkte ungene for jeg syns det var for brutalt. Og de er jo bare barn, fra seks til ti-tolv tror jeg de var. Etter å ha lett gjennom veska ca tusen ganger, og undersøkt området rundt med mobillys (hadde blitt mørkt), forsto vi at det måtte være noen av kidsa. En gutt hang igjen på skolen med oss, og han visste hvor de bodde og tok oss med dit. Vi møtte familien og det blei masse babbling, diskusjon, latter, skjefting på et ukjent språk. Ene dama kom bort og snakka om meg til de andre og illustrerte med hendene sine kroppen min. De sa etterpå at ho hadde tulla og sagt «Hvorfor tok han bare lommeboka? Hvorfor ikke de andre tinga i veska? Hvorfor ikke hele veska? Og hvorfor ikke hele jenta?» Alle hadde knekt sammen i latter, jeg og Pia hadde bare stått og glodd og ledd litt usikker latter. Men det er en ting med ghanesere som er veldig annerledes enn med norske. Om en ghanaser er dritsur og står å kjefter på en person - som skjedde i kveld, kan det stå folk rundt og knekke seg i latter – som også skjedde i kveld. Hjemme ville mest sannsynlig den sure personen bare blitt enda mer sur om folk sto rundt og lo. Men her var det ikke noe spesielt i det hele tatt. God underholdning for folket.

Det viste seg at en liten gutt på sånn seks-sju år hadde sniki til seg lommeboka mi, løpt avgårde, delt beløpet med en annen gutt som var litt med på det – han som fikk kjeft da alle lo – og kasta fra seg lommeboka uti intet. Familien dro ut på leteaksjon etter gutten mens vi satt i bakgården og venta omlag en time. De kom hjem uten noen gutt og sa de var veldig sikker på å ikke få han hjem den natta. Familien var kjempehjelpsomme, og jeg tror de var både fortvila og forvirra over hva som hadde skjedd. Det kanke være kult når sønnen din begynner å stjæle og spesielt ikke så tidlig. Det blir naturlig til at folk spørr seg hvor han har det fra, og at det blir satt spørsmålstegn ved oppdragelsen. Lommeboka kom ikke til rette i kveld, men de skulle lete videre i morra når det blir lyst.

Jeg gleder meg over å være et sted hvor folk er så hjelpsomme. Både Shaibu og Ibrahim som virkelig ikke ville gi seg når jeg blei maktesløs og ikke klarte å tro på at vi kunne finne den igjen, og familien som virkelig prøvde å finne både gutten og lommeboka.

Det ovenfor skreiv jeg søndag kveld når jeg kom hjem fra denne actionfylte kvelden. Men ingen nett var tilstede, så jeg fikk ikke posta det. Nå er klokka 11:00 mandag formiddag. Og jeg er Happy! Jeg har fått telefon fra det norske konsulatet som sa rektoren på skolen hvor vi var å dansa hadde kontakta ho og sagt ungene fant lommeboka i dagmorges. Happy nation! Jeg fikk akkurat tak i rektoren som fortalte at alt innholdet (memory stick, nøkler og kort) fremdeles var i lommeboka og at vi kunne komme og hente den i dag. Hurra for bønnesvar og gode og ærlige mennesker!

Lommebok-funn feires fra sofaen hvor jeg har på meg langbukse, singlet, skjerf (!) og ullsokker (!). Forkjølelse og gråvær på gang, og da er det greit med en kopp te i hånda mens jeg hviler øynene på stolthet og fordom-serien. Enn så lenge, klærne ligger i vaskebalja og koser seg, og så må vi jo komme oss ut av huset for å hente lommeboka.

Jeg ønsker deg en god mandag med en sang..! En happy sang (tredje "happy" i detta innlegget, og nå blei det plutselig fire).

"Dra til nord", sa gåsa.

2011-05-04T03:26:00.002+02:00

Onsdag klokken sju sitter tre norske jenter klar på bussholdeplassen i Accra. Rigga til med backpackerbuksene sine, og pute under armen. Foran seg har de omkring fjorten timer å tilbringe på buss. Bussen skulle gå åtte, men vi hadde fått beskjed om å være der sju. Klokka 08:01 entrer vår Ghanesiske reisepartner bussen, "Ghana Maybe Time" er et utrykk vi til stadighet bruker. Turen til nord i Ghana var arrangert av Swift Aid, jobben, hvor vi skulle reise til roten av problemet - landbyene hvor jentene vi har forsøkt å jobbe med kommer fra.

Turen oppover gikk som på skinner. Jeg sov, snakka med min sidepartner Camilla, sov litt mer, så på (mindre bra) vestafrikanske filmer som blei visst, spiste kylling og ris, hørte musikk, skreiv i tankebok, leste fantacybok.. Tida gikk. Da vi nærmet oss nordligere strøk skribla jeg ned i boka:

Tid: 17:28

Temp. på bussen: 22 grader

Temp. utafor bussen: 31 grader

Dagens teori: sanda er mye rødere her oppe enn i Accra på grunn av høyere varme, sa Camilla.

Da vi entret gjestehuset var det rett i seng. Og vekkerklokka blei stilt inn på 05:30.

Torsdag og fredag kveld skreiv jeg i boka mi, og jeg velger å velger å kopiere fritt fra den med de nødvendige fradrag og tillegg. Jeg må på forhånd unnskylde meg dersom du detter litt ut i løpet av det jeg skriver nedenfor. Vi kom hjem fra turen for tre dager sida, men tankene er ennå ikke helt sortert. Og i tillegg er jeg så inn i dette livet og jobben og alt, så jeg kan plutselig glemme å fortelle nødvendige detaljer som er avgjørende for at du som leser skal forstå hva som foregår. Da får du rett og slett bare «ta tak i meg», og be om forklaring.

Jeg er så sliten at jeg er shaky, men jeg er fornøyd. Og nå må jeg prøve å skrive ned så jeg ikke glemmer, sjøl om jeg har mest lyst til å sove.

Vi kom først til Mankaragu, en liten landsby fire timer unna byen vi sover i. For å komme seg dit tar vi oss fram på veier som er til å le av, og vi kunne ikke annet enn å synge hopetitten teisan-sangen.

Dette gjør de flotte veiene med dekka på bilen.

I Mankaragu besøkte vi sjefen (type ordfører). Mens vi venta på han satt vi på en plass og så på ei jente vaske klær i gårdsplassen. Ho var kanskje ti år. Jeg satt å prøvde å tenke meg inn i hodet hennes. Hvordan er livet hennes? Det her er hverdagen, sove i jordhytter, lage mat og vaske klær ute på plassen. Jeg likte lukta som bredte seg utover. Bål-lukt. Jeg følte jeg blei dratt tilbake i tid, at jeg var en observatør – dissa du ser som blir tatt med tilbake i tid og ikke kan kommunisere eller ta del i livet, bare observere. Det var så stille og behagelig der. Jeg hørte fuglene synge. Og menneskene snakke, og de snakka med dempa stemmer. Som på et bibliotek der du skal bevare stillheten. Da vi møtte sjefen satt vi på en benk, mens sjefen og noen av de eldste satt på tepper på golvet i jordhytta. Det vi gjorde der var å avtale med han at han skulle samle landsbybeboerene. Så dro vi til Sakpala, en kort kjøretur bortover fredfulle landeveier.

I Sakpala delte vi oss opp to og to, hver av oss tre gikk med en hver som kjente språket. For vi kunne ikke kommunisere på samme språk. Før vi kom til landsbyen prøvde vi å sette oss mål for samtalene. Vi skulle bli klokere sjøl på hvorfor de sender de unge jentene ned, og vi skulle forsøke å forhindre at det i det hele tatt skjedde, jobbe imot det. De vi møtte på var hovedsaklig menn som skyldte på fattigdom og fortalte at skolene var dårlige og at damene tok med jentene ned. Det var overveldende og vanskelig. Hva kan jeg, ei jente fra et av verdens rikeste land, si til disse menneskene som ikke ser annet enn fattigdom så langt øyet rekker. Og i løpet av de to dagene hvor vi snakka med folk forsto vi at akkurat dette var et stort problem. De drukner i sine egne problemer. Spørsmål etter spørsmål blir svaret at fattigdommen har skylda. Men hva gjør dere? Sender de unge jentene ned så heller ikke de får utdannelse, og slik at de igjen vil få barn og sende de ned på markedet for å jobbe for så å fortsette rekka og alltid ta knerten på fattigdommen. Ikke at utdannelse løser alle fattigdomsproblemer, men noe vil jeg absolutt tro det gjør.

Noen av de vi snakka med - sløve menn som drar seg mens damene er i Accra og tjener penger.

Tilbake i Mankaragu, vi satt oss ned og snakka med lærern som jobba på skolen i landsbyen. Han var en av fem lærere fordelt på fem hundre barn, og han fortalte at han løp fram og tilbake mellom klassene. De måtte sitte og vente på han. Jeg så på hele han, holdninga, blikket og hvordan han snakka at han var veldig sliten. Vi oppmuntra han til å snakke med elevene og foreldrene og å unngå å sende jenter ned til Accra og heia på arbeidet han gjorde.

Palasset.

Så var det tid for folkemøte i palasset. Palasset til sjefen. En ekstra stor jordhytte. Disse svarte også at problemene kom av «poverty», og vi forsøkte å rette fokuset på de unge jentene. Jeg hadde tatt bilder på markedet «by night» for å vise hvordan de sov og bodde på markedet, dette sendte vi rundt og de var selvfølgelig enig i at tilstanden ikke var bra. Peter som vi hadde med oss snakka virkelig godt for seg. Han snakka blant annet om at de måtte stå på rettighetene sine. I landsbyene hadde de strøm og han spørte de «hvorfor skal ikke dere ha strøm, er ikke dere en del av Ghana?». Og også rettighetene om et bedre skolesystem løftet Peter fram. Jeg syns det er så lett å tenke at sånn her er det. Men det skal jo faktisk ikke være sånn. Hvorfor skal fattigdommen gro i nord, mens de andre steder i Ghana både har gode skoler og strøm i husa sine? Vi retta igjen fokuset på jentene, og kjempet for deres rettigheter. Det er ikke jentene som har valgt å komme til denne verden, og det er ikke deres oppdrag å forsørge foreldrene sine. La barn være barn. Vi oppfordret dem stadig, både på dette møtet og de vi hadde fredag, til å ta problemene i sine hender, og se på hva de selv kunne gjøre fremfor å vente på at staten skulle gripe inn. Det virket som de forsto, men om de virkelig klarte å ta det innover seg nok til å forandre må jeg desverre tvile på. Alikevel tror jeg vi hadde noe innvirkning og fikk tankene deres igang. En av landsbyene, Jagbo avsluttet sjefen med å si: nå har vi bestemt oss for å ikke sende fler jenter ned til Accra. Vi klappa ikke i hendene, eller jubla. Vi smilte og takka, men igjen.. vi klarte ikke helt tro på dem. Men håp har jeg selvfølgelig.

Sjefen, de eldste og landbybeboerene under folkemøte i Jagbo.

Jeg vil ikke glemme disse to dagene. Nå snakka Camilla og meg om opplevelsene her vi har lagt oss pinlig tidlig på gjestehuset. Noe som vi sitter igjen med er at vi blei møtt med respekt. Vi opplevde å være viktige. Sjefen kom å hilste høflig på oss. Jeg vil også trekke frem freden som lå over landsbyene. Ingen bildur, fuglesang, menneskesnakk og dyrelyder. Og en lukt av bål og gammelt støv. En lukt som ga meg gode assosiasjoner og glade tanker. I dag traff vi en dame som hadde deformerte føtter og hender. Camilla og meg snakka om muligheten for at det var innavel. Muligheten er absolutt tilstede. Og en annen opplevelse, barna. Barna var helt ville, spesielt i den siste landsbyen vi besøkte. Kamera var nesten skummelt å ha framme, de tråkka jo hverandre ned. Men til og med da jeg la det bort spørte Camilla «hva har du i hendene dine?» «Ingenting». De ville bare se på meg og ta på meg. Jeg gjorde high five med dem og det endte med at barna pressa seg fram for å kjenne på huden min. Etter denna turen har vi blitt godt vant med hærskarer av barneøyne som stirrer på oss. Store, vakre, stjerneøyne. We are all made of stars, sa Moby. Det var ikke vanskelig å tro på i dissa landsbyene vi har besøkt. En stor stjernehimmel. Og inni meg velsignet jeg hver enkelt av dem.

Kristins beundrer. Ja, han posa virkelig på den måten.

Tissepause.

Etter to lange dager.

Og vi finner oss taxi på vei til bussen.

To dager var vi i nord før vi returnerte hjem igjen. Og hjemturen var en liten historie i seg selv. Dette blir enda et langt innlegg, beklager det.

Hjemturen. Bussen trillet avgårde fra Temale 06:30 lørdag morgen. De første sju timene gikk forsåvidt fint. Jeg plasserte musikk i mine ører og lot den ta meg med langt vekk og til drømmene. I løpet av turen hadde vi tre stopp. Det første stoppet etter tre timer og neste etter tre-fire timer igjen. I Kumasi, en av de største byene i Ghana etter Accra. Vi kjørte avgårde fra Kumasi og satt oss godt tilrette, men etter omkring tjue minutter stoppa bussen og vi måtte av. Sannelig, vi var tilbake på stoppeplassen. Problemer med sylinderen på bussen. Ok, da tar de bussen inn i garasjen og skal fikse problemet. Etter nok venting kommer bussen og plukker oss opp.

Siste dag i april. På en STC-buss. På denne bussen har vi tilbragt de siste åtte-ni timene, mer eller mindre. Mindre fordi vi måtte ut, problemer med sylinderen. Og mer skreiv jeg igrun bare fordi det er sånn man sier «mer eller mindre». På ørene har jeg Mew, gravde gjennom ipoden til Camilla for å se om jeg kunne finne noe fint. Fant Mew. Camilla hører på min, Tazte Priv. Kristin sitter ved sida... nå stoppa bussen.

Vi kjører, men så fort vi kommer til en slak oppoverbakke vil ikke bussen mer. Moteren går, men nå har girkassa tatt kvelden. Her står vi en stund. Heldigvis dobbelt kjørefelt. Men biler tuter og vi blir slitne av å ikke vite noenting. Nesten ingen beskjeder blir gitt, og om noe blir sagt blir det hvertfall ikke sagt på engelsk. Så en gang i blant måtte vi spørre de som satt rundt oss om de visste noe. Folk var oppgitte og sa STC (navnet på buss-selskapet) med en sånn tone som forteller oss at dette ikke overrasker dem. Vi får vite at STC er kjent for deres problemer og bruker ofte gamle busser. Vi kommer oss nok en gang tilbake til buss-stasjonen og nå blir vi sittende i sånn to-tre timer. Heldigvis er humøret vårt oppe og glade blir vi når vi forstår det er mulig å finne mat der, kylling og ris. Etter å ha tilbragt tilsammen seks timer i Kumasi kommer vi oss videre. Etter fler samtaler med busssjåføren der vi prøver å få han til å forstå at det her er ikke greit. En jeg snakka med kom meg i forkjøpet og sa «this wouldn't happen in your country?!» «no....but this is not my country». Lett å sammenligne, men det er faktisk ikke Norge vi er i nå. Seff skal ikke buss-selskapet være så sløve å bare fikse bussen gang på gang framfor å finne en ny buss til oss, men jeg kan ikke forvente at ting skal skje som hjemme. Men historien ender ikke her. På veien mot Accra ryker airconditiononen, ok , greit, da åpner vi vindet. Men så en time unna Accra velger bussen å ryke igjen. Da var det nok og vi fant oss en taxi. Folka på bussen advarte og sa «be very very carefull», pga at det er mye sleipe taxisjåfører og tyverier på nattestid utafor Accra. Men vi sneik bankkortet ned i bhen og ba og var trygt hjemme i seng tjue timer etter vi hadde startet reisen.

Klokka er nå 00:38 tirsdag kveld. Hundebjeff fra nabohuset trenger gjennom musikken spilt fra dårlig datahøytalere og lyden av takvifta. Jeg har plasser meg på takterassen til tross for småkryp som sniker seg fram når mørket faller over Ghana. I dag hadde vi veiledning og snakket om arbeidet videre. Jeg tror denne turen har gitt oss nytt pågangsmot der vi har fått et større perspektiv over hele situasjonen, og økt forståelse for hvorfor de unge jentene blir sendt ned. Det handler ikke om at vi aksepterer det, men vi forstår. Og jeg tror at først da kan vi virkelig hjelpe.

Jeg takker for oppmerksomheten, dersom du har klart å jobbe deg gjennom detta lange innlegget, og håper du har fått en liten innblikk av hva jeg har opplevd og at det ikke var for for forvirrende hva jeg skreiv.

påske og litt forskjellig.

2011-04-20T15:05:00.004+02:00

Da er det påske. Påske betyr mange ting. Påske betyr at vi har vært tretten uker i Ghana. Påske betyr at vi har sju uker igjen. Påske betyr avbrekk fra jobben. Påske betyr ny leilighet (vi har flytta til overetasjen ettersom jentene som bodde her reiste hjem til Norge når påskeferien starta). Påske betyr ikke minst feiring av Jesus med jubel og palmeblader, og korsfestelse og oppstandelse. Påske betyr tid til å være.

Jeg har tenkt lenge at jeg vil oppdatere deg, du leser, om livet som jeg lever her i Ghana.
Problemet kommer bare der: hva skal jeg si?

Skal jeg ramse opp? Legge fram alt jeg gjorde fra jeg sto opp til jeg la meg som en ekte blogger?

I dag stod jeg opp klokka åtte. Først våkna jeg klokka sju av at jeg måtte tisse, men det er så kjedelig å klatre ut av myggnetten for så å klatre inn igjen når jeg er ferdig med å tisse, så jeg blei liggende. Klokka åtte ringte klokka, og klokka åtte-fem ringte den på nytt. Så åtte-fem sto jeg opp. Første morgen i en ny leilighet. Merkelig å åpne øynene og oppdage at jeg ligger i et nytt rom. Et stort hus er det her. Med masse trapper. Jeg kler på meg en kjole med blomster og tisser, og går ut for å snakke med John. Jeg skal spørre John om hvordan Pia og meg kan komme oss til fossen vi skulle besøke i dag. John ser på meg og sier at da burde vi vært avgårde for lengst. Litt dummere ser han på meg når jeg sier at planen var egentlig å reise klokka ti. "Well, then it's not a daytrip". Well-well. Ringer Pia: "Em, det her er tingen (...) Så hva gjør vi?" Jo, Gunhild forstår at det her er dagen for pannekaker til frokost og Pia forstår at stranda er en god måte å fortsette dagen på. Jeg går på butikken som ligger to min gange unna huset. Jeg kjøper melk, havregryn og juice. Glad og fornøyd går jeg hjem. Vell hjemme og igang med pannekakekokkeleringa sammen med Sondre Lerche kommer jeg på at pannekaker ikke smaker så godt uten en liten dæsj salt. Tilbake på butikken for å kjøpe salt. Så rører jeg sammen ferdig for så å putte røra i kjøleskapet til svelling. Så husker jeg ikke hva jeg gjorde mellom svellinga og steikinga. Så stekte jeg pannekaker og sang "when it comes to letting go, let the quick sand flow" sammen med Sondre Pip Pip. Pia banka på og joina meg på kjøkkenet frem til steikinga var ferdig og vi tok med kalaset på takterrassen. Camilla ligger fremdeles å sover, men jeg skriver melding til ho og informerer om at det er mulig å finne søte jenter og pannekaker på takterassen. Vi spiser og koser oss og en go'trøtt Camilla kommer og deler vårt selskap. Pia vasker opp, jeg samler tinga mine. Vi går ut døra og begynner taxijakta. "Eight cedi!" osv.. Stranda. Klokka er nå 12:30 og sola kan ikke bli varmere. Heller ikke sanda. Vi finner oss solstoler og leser bøker, rister på hodet når selgere spørr om vi vil kjøpe smykker, bilder, bord, få lakkert neglene.. Snakker med noen rastafolk som slår seg ned og legger fram remsa "it's nice to be nice, it's nice to be important, but it's more important to be nice..". Snakker med en selger som vil selge en liten elefant-familie (i tre vell og merke) som Pia vil kjøpe. Pruteprute. "okey, 20 cedi. But don't you wan't to buy (meg)?" "No, sorry" "Hey, you can get it for 15. I wan't you to be my friend!" Pia: "what? does she get is for 15. Then i won't pay 20!" Stakkars fyren blir helt satt ut av sin kort-tenkthet. Det ender med at Pia kjøper de for femten. Vi spiser mat, jeg spiser fried platain (nam!) og Pia spiser fruktsalat. Joe kommer og joiner oss. Klokka nærmer seg fire og vi forstår at vi må komme oss hjem så vi ikke blir sittende i trafikken i timesvis. Taxijakt, med god hjelp fra Joe. I taxien leker vi "I think about something on T" "A tree!". Hjemme vasker jeg noen klær før jeg dusjer og rydder ferdig på rommet. Vekk med kofferter og opp med tegninger og bilder på veggen (takk for tegninger, fine venner). Så går Camilla og meg på butikken og kjøper hvitvin og popcorn. Hjemme setter vi oss i stua, endelig en behagelig sofa som er perfekt for å ligge å dra seg i. Pia og Gry kommer i åtte-tida og vi tar med oss vinflaska på verandaen og snakker om høflighet/uhøflighet i Ghana, jobben til Gry på sjukehuset her hvor ho blant annet hadde opplevd å se på en dame dø blant annet fordi sykehuspersonalet ikke kunne hjelpe til med gjenopplivning uten å få tillatelse fra legen. Vi snakket om jobben vår i Swift Aid. Og mange andre ting. Eben ringer Camilla og sier det er en overraskelse til oss på porten. Skeptiske jenter går ut. Jeg tenkte at det var tull, men samtidig klarte jeg ikke å ikke tro på han. Vi går ut. Ingen ved den porten. Ringe Eben tilbake. Andre porten. Nei, ingen der heller. "Sorry, this is just something i use to do". Altså en tull! Vi går tilbake og snakker mer. Gry reiser hjem. Camilla går på sin skype-date. Pia og meg spiller Ghana-spillet mitt i stua. Camilla kommer og vi ser Max Manus. Alle dratt utover hver sin sofa. Film slutt og Pia skal hjem. Men.. porten er selvfølgelig stengt. Porten stenges klokka elleve. Nå dreiv klokka og kosa på halvveis til ett. Ringe John. Ingen John i andre enden som ville ta telefonen. Prøve igjen. Minnes hva John sa om at vi ikke måtte klatre over. Ringeringe. Ender med at Pia klatrer og vi holder telefonkontakt til ho er trygt plassert i en taxi. Camilla og meg går inn og vasker opp, pusser tenner, skyller føttene (siden vi alltid går barbein - Camilla har ikke hatt på heldekkende sko en eneste gang på dissa tre månedene - blir vi møkkete på føttene våre og må stadig skylle dem) og legger oss. Nå ligger jeg og skriver blogg.
(Tilleggsopplysninger: Pia er ei jente fra Norge som ikke bor så langt unna oss som vi har blitt kjent med og Gry er en dame på rundt 45, også fra Norge som vi har blitt kjent med her. Joe og Eben har du bilde av nedenfor)

Pia.

Eller skal jeg gjengi noe av det jeg skreiv i tankeboka mi som jeg fikk av Kristin ("Gunhild, du tenker så mye, her har du en tankebok") etter en himmelsk tur til Aburi-fjellet på lørdag?

Trotro. Varme. Venner. Sykler. Grønt. Lunch. Frisk luft. Svette. Foss. Nakenbad. Latter. Smil. Mobilmusikk. Annannas. Kald cider. Trang taxi. Pizza. Dusj. Sove. Smile.

på turen gikk vi gjennom et lite utklipp fra Løvenes Konge-filmen.

Joe.

På vår vandring møtte vi disse to i veikanten.

Eller skal jeg bare legge ut noen bilder jeg syns er fine?

Eben.

Klæra mine.

Camilla.

Dame jeg kjøpte banener av.

Håkon og Mette Marit besøkte Ghana. Jess, jeg har snakka med Mette Marit.

Bob som lager sandskulpturer på stranda. Han sa jeg kunne bestemme det neste han skulle lage, men når jeg snømann sa han at det går ikke.

Eller skal jeg sende en gratulasjon til fine Karoline som blir tjuetre år i dag?

I dag, tjuende april, blir min fine venn Karoline tjuetre år! Takk Karoline for alle våre fine stunder rundtomkring overalt. Gleder meg til de neste. Og håper din dag blir helt fantastisk fin i dag!

slik går det med lite utvalg av bilder på datan. men fin er du jo, selv med et linselokk på øyet.

Eller vil du kanskje ha en oppdatering på jobb-fronten?

Helt kort forklart har vi null jenter i programmet og har den siste tida brukt mye tid på å snakke med "shop-keepers" og snakka med dem om bruk av young kayayei-girls. Jeg kan si det rett ut av arbeidet har vært veldig frustrerende. Det å hele tida være nødt til å si setninga "we want to bring the girls back to school in north, but they don't want to go". Og ikke klare å se fruktbarheten av arbeidet vi gjør. Jojo, det er sikkert veldig nyttig arbeid, og jo, jeg lærer kjempemye. Men frustrerende er det. Når påska er over skal vi reise til nord. En dag på å reise opp. Tre dager der hvor vi bor i byen og reiser ut til små landsbyer. Og en dag hvor vi reiser ned igjen. Fjorten timer med buss hver vei og kanskje ti timer kjøring hver dag til landsbyene og hjem igjen. Også skal vi snakke med familiene som bor der, noen skoler og noen "sjefer" for landsbyene. Snakke med dem og prøve å jobbe mot at jentene blir sendt til Accra. Jeg er spent på hva som vil møte oss der, og jeg gleder meg!

Eller skal jeg si at jeg savner mamma og de andre fine menneskene i Norge?

Når det kommer stunder der jeg vet at menneskene jeg er glad i samler seg sammen hjemme i Norge blir savnet litt forsterka. Nå er det påske og jeg veit at familien min samles. Og et lite stikk kjenner jeg når jeg bladde gjennom bilder for å finne et bilde av Karoline og kommer over påskebilder.

Eller skal jeg fortelle over en frustrasjon som har dukket opp de siste dagene?

Det har gått opp for meg hvor skeptisk jeg stadig er. Hva kan jeg tro på og hvem kan jeg stole på? Det gikk opp for meg på søndagen da vi lå ved bassenget og kosa oss. På høytalerne spilte de populærmusikk fra Ghana, herlig dansemusikk. Og i barnebassenget stod det noen jenter som såvidt kunne kalle seg tenåringer og danset til musikken. Ikke vuggedansing, men skikkelig dansedans. Og jeg tenker, så flott at de bare kan danse uten hemninger. Da vi skal reise står fortsatt jentene og danser, og jeg kommenterer til Camilla "for en utholdenhet". Jeg hadde allerede tenkt at jentene dansa litt vell..forførende, men man danser jo mer med hofter og sånn her i Ghana, så jeg tenkte ikke mye mer over det. Camilla svarte meg at ho hadde fått høre fra Gry at jentene er prostituerte. Dette var bare synsing fra Gry sin side, men tidligere hadde ho sett at på slutten av dagen hadde noen av de samme jentene blitt med eldre, hvite menn bort fra bassenget. Etter denna hendelsen begynte jeg å reflektere over hvor sliten jeg blir av å aldri vite. I forhold til venner jeg får her i Ghana kan jeg iblant lure på om de er venner med meg på grunn av at jeg er hvit og har penger. Eller fremmede folk som kommer å er vennlige med oss på gata. Hvorfor er de vennlige, kan jeg tenke. Jeg ønsker så innderlig å ta de for dem de er. Glede meg over vennligheten, og stole på de. Men noe holder meg til bake. Jeg sier ikke med detta at jeg vil legge bort skepsisen min, for jeg har lært med her i Ghana at jeg rett og slett er nødt til å ha den. Jeg bare utrykker et savn etter å kunne stole fult og helt på folk! Jeg tror at menneskemøtene hadde blitt annerledes om jeg ikke hadde møtt de med skepsis.
På søndagen skreiv jeg i tankeboka mi:

Kan du ikke gi meg en verden uten baktanker.

En rein verden.

Der vi slipper å misstenke hverandre.

Hvor skepsis ikke eksisterer.

En verden hvor jeg kan overgi meg helt uten frykt.

Jentene som danser i bassenget og såvidt kan kalle seg tenåringer,

la de være barn.

Hvorfor må jeg være nødt til å vurdere deres hensikt.

Gi meg en rein verden.

Pliz.

Eller skal jeg vise hvordan jeg ser ut i tilfelle du har glemt det?

Eller skal jeg legge ut en link på en av sangene vi hører mest rundtomkring?

Jeg fikk spørsmål en gang av Marit om hvordan det var med populærmusikk i Ghana. Jo, det funker akkurat som i Norge. Du har noen sanger som spiller hele tida, overalt. Og disse sangene handler om å være mest mulig fengende og dansbare. Nå skal jeg presentere en sang for deg som jeg hører rundtomkring overalt: på radio, i taxi, på gata, på clubber, på salsaen, som ringetoner... Og jeg likern, fengende flott!
http://www.youtube.com/watch?v=j_Lu8TQF1HA

Eller har du andre forslag til hva jeg skal skrive om?

en morgentur i nabolaget

2011-04-11T12:28:00.000+02:00

her: brød fra brødjenta og juice fra nærbutikken.

en deilig start på dagen. jeg skulle egentlig bare ut å levere en kjole til symannen og kjøpe litt frukt. fruktbodene var ikke åpna ennå, men jeg hadde med kamera mitt og spørte uttalige ganger "can i take a picture?". utrolig hvor mye kontakt og positive møter jeg fikk ved å gå rundt med kamera. møtte en god bunt fine mennesker. var bare en som sa nei til å bli tatt bilde av, og han sa det med et smil. ghanesere er virkelig et godt folkeslag. se for deg at du tar med kamera rundt i oslos gater og spørr mennesker du møter "kan jeg ta et bilde av deg?". noen ville sagt ja, mesteparten ville sagt nei. er ikke et nytt persektiv jeg bringer på banen, men alikevel med full verdi. og når jeg er i gang å hedre ghanesere: i går skulle jeg ta taxi til kinoen og blei stående en liten stund og vente, for alle som kjørte forbi hadde folk i seg. sto en mann bortafor meg som sa: "where are you going", så da jeg det, og sa at jeg egentlig hadde det litt travelt, at jeg var seint ute. det sto en mann med en taxi bak oss som fiksa noe, så denna mannen spørte taxisjåføren om han kunne kjøre meg. det kunne han, men så kommer prisforhandlingene. "you give me ten cedis" "no, eight!" "ten" "eight" "ten" "no, i always pay eight" "no" "okey, sorry, then i take another". men når mannen så jeg ga opp den taxien snakka han med sjåføren og etter litt var vi enige om åtte cedi. jeg smilte og sa takk til mannen og dro på kino.

håper du får en fin mandag og en fin uke kjære leser.

kultursjokk x 2

2011-04-05T20:20:00.000+02:00

en.
Hadde salsaundervisning på søndag. Jeg skulle overrekke pengene, og ga de med venstre hånd. Shaibo som skulle ta imot sto og så på meg litt før han tok dem, avventende. Jeg tenkte lite på reasksjonen hans. Vi begynte å gå også spørr han oss "Do you know the word culture shock?". Ja, det ordet kjente vi. Så forklarte han hvordan han opplevde det da jeg ga han pengene med venstre hånd. Det her visste jeg jo fra før. I Ghana gjør man ikke sånn, du tar ikke en person i hånda med venstre hånd og du overrekker ingenting med den heller. Men det hadde falt helt ut og jeg blei stående og føle meg dum! Jeg forsto at det her ikke bare var en gammel tradisjon som de hadde, men noe som virkelig betydde noe. Vi fikk vite før vi reiste at det var viktig å sette seg inn i kulturen vi kom til, men jeg forestilte meg ikke hvor viktig det faktisk var. Venstre hånd skal ikke gjenta seg.

to.
Fra tid til annen hører vi kjente sanger på radion og rundtom. Celin Dion har vært en slager på hoteller hvor vi slikker sol. Og Micheal Jackson veit selvsagt alle hvem er. Men hva veit egentlig Ghanesere flest om musikk som kommer utenfra det afrikanske kontinentet, tenkte jeg. I går hadde vi lønsj med to kamerater og blei sittende å snakke musikk. The Beatles, veit dere hvem de er? "...neei". *sjokkerte jenter*. Jeg tenkte hardt, hvordan kan det være mulig. Så begynner vi å synge på Hey Jude, for det er umulig at de ikke har hørt om denne verdenskjente gruppa. Jojojo, den sangen hadde han ene hørt på Champs, karaokebaren i Accra. Kristin som nært sagt dyrker Bruce Springsteen måtte forhøre seg om dette var et kjent navn i deres ører. Nope. Jeg hadde heldigvis med meg ipoden min og spilte blant annet Come Together av Beatles, Bruce Sprengsteen, Ramones, også måtte jeg gi de litt Devendra Banhart. Det slo ann!

På kvelden var vi ute og spiste middag hos kjæresten til Kristin (som lagde helt fantastisk mat og hadde maten på bordet klokka seks da han også hadde sagt at middagen skulle starte). Jeg hadde ikke klart å roe meg ned på at de ikke kjente musikken vi i vesten ser på som de O store. Jeg spørte fler av de som var der "Elvis Presley, you know him?". "Emm, no". Gaagh! Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men vi er handlingsfokuserte og har i dag kjøpt brennecd'er og skal lage de en mixtape med musikk som er allmennkunnskap, men som vi også tenker at de kan like ut fra hvordan musikk de er vant med. Post gjerne forslag til sanger i kommentarfeltet.

jobben.

2011-04-04T02:47:00.000+02:00

I det siste har jeg skrivd veldig lite om jobben på bloggen (rim!). Grunnen for det er rett og slett at jeg ikke helt har visst hva jeg skulle skrive. Ting er aldri som forventa i Ghana, og det innebærer selvsagt jobbsituasjonen. Jeg tenkte at det var lite med bare sju plasser i programmet vårt. Jeg spørte sjefen min helt i starten om hva vi gjorde om vi fikk for mange. I ettertid har jeg skjønt at det ikke behøvde å være en problemstilling. Kayeyei-jentene sier nemlig på rad og rekke at de vil jobbe framfor å gå på skole. Vi hadde tre jenter i programmet vårt, men de datt ut. Grunnen for det kan være mange. Men foreldrene og de voksne ansvarspersonene på markedet spiller nok en viktig rolle. Samtidig var det en mor som virkelig ville at jenta hennes skulle være med, men jenta satt seg på bakbeina. I det forholdet forsto vi at jenta på seks år er sjefen, der mora bare lo når vi sa at ho faktisk kunne tvinge datteren til å gå på skole. Den siste tida har vi tvinna hodene våre til å forstå hva vi gjør galt, ettersom alt gikk så smooth i fjor. Enten hva vi gjør galt, eller bare hva som er galt og vi kan ta tak i. Vi har brukt mye tid på å gå rundt fra bod til bod og snakke med selgerene om Swift Aid, om at det er ulovlig i Ghana å bruke child kayayei (jenter under femten år regnes i gruppen "child"), spørt dem om de har forslag til oss for hvordan vi kan jobbe annerledes. Og mye av fokuset vårt de siste gangene har vært å oppfordre de til å snakke med kayayei-jentene og fortelle de at de går på skole, og snakke med kundene sine om at det er ulovlig å bruke disse unge jentene når de skal ha bært varene sine. Flere har vært vennlige og sier de vil hjelpe til og snakke med de. Vi må bare tro på det de sier, selv om jeg etterhvert begynner å miste tilliten til disse menneskene etter at de i en stund sier noe og neste sier motsatt. "Nei, jeg bruker ingen kayayei-jente", og rett etterpå kan det komme ei jente til boden hennes som ho bruker. I dag fikk jeg litt motivasjon opp når Camilla, Kristin og meg satt og venta (som vanlig) på tolkene våre. Da kom det ei kayeyei-jente gående opp den utetrappa og bort på plassen der vi satt. Ho kom gående aleine med bestemte skritt. For en glede! Vi blei satt ut og visste ikke helt hva vi skulle si til ho. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde forventet at ho skulle komme selv om ho ene tolken hadde snakka med ho på fredag og ho sa ho ville komme. Men jeg har slutta litt å tro på det når jentene sier de vil komme. Jeg har ikke lyst til å slutte å tro på de, men noen ganger er det vansklig å la være. Denna jenta gjorde dagen. Da tolkene våre kom blei vi enige om at de to og Kristin og Camilla skulle gå og se etter noen andre vi har snakka med, og jeg blei der med denna jenta. Koste meg der vi satt på betonggolvet med tegneblokk, fargeblyanter, regneark og "my first copybook" foran oss. Og det virka som ho koste seg og! Nå ber jeg for at ho skal komme igjen på torsdag. Da vi i begynnelsen av oppholdet var på besøk hos sjefen vår og kona hans, sa hans kone en setning som satt seg fast i hodet mitt, "redd noen barn, da". Den gangen tenkte jeg, jaja, no stress! I dag tenker jeg: om vi bare kan redde denne jenta fra et liv på gata i Accra er jeg veldig glad. Om vi kan hjelpe enda flere er selvfølgelig det fantastisk. Men det handler om individene, og hvert enkelt liv. Ikke antallet.

vannpose.

2011-04-02T19:59:00.001+02:00

ann kristin stilte et godt spørsmål i kommentarfeltet i ett av mine tidligere innlegg. spørsmålet inneholdt forespørsel etter mer informasjon om vannposer. hva er egentlig en vannpose, spørr ann kristin.
jo det skal jeg si deg. jeg starter med å poste et bilde.

i ghana drikker vi ikke vannet som kommer ut av springen. og ghanesere er ganske så smarte. de har forstått at vannpose er mye kjekkere enn vannflaske (jo, du får tak i vannflaske like lett som vannpose). mindre avfall, og du skulle bare visst hvor fort du kunne drikke 0,5 liter vann når du drikker av vannpose. var en dag etter jobb hvor jeg slukte en på kanskje 30 sekunder. da tenkte jeg på eivind i oslo som alltid drakk så mye vann og klaga over at det gikk treigt å drikke av vannflaske. jeg stemmer for vannposer i norge. vannet i vannposene er kokt opp og kjølt ned, men det smaker helt fint. og vannposene er billigere enn vannflaskene. 10 pecoes for en. dvs omkring 50 øre. ca en gang i uka kjøper jeg en stor sekk med vannposer, ti liter tror jeg det er. og putter i kjøleskapet. du har mange forskjellig typer vannposer. vist på bildet ovenfor ser du en "cool pac". vi har "voltic" og en annen type hvor det står "gods grace", for alt i ghana har med gud å gjøre, til og med vannet, de har skjønt det. når vi drikker av en vannpose biter vi av hjørnet og drikker. en vannpose er ikke som en vannflaske som du kan putte i veska når du ikke orker å drikke mer. dermed blir vi tvunget til å drikke masse vann, og det er bra, for vi svetter ganske så mye også. i huset vårt kan det ligge to-tre halvoppdrikki vannposer rundtom. de er stort sett mine. takk for meg! (var det svar nok, ann kristin?)

2011-04-01T21:58:00.001+02:00

mamma er gravid (!)

stemningsrapport

2011-03-31T04:38:00.000+02:00

"Nå sitter jeg og drikker cola og leser =Oslo i en utesofa hvor puta er så sliten at den er overflødig. Jeg har akkurat dusja og tørka hele kroppen og håret med en klut (!). Det sniker seg en sjuk, tynn katt rundt føttene mine. Radio spilles høyt på sprengte høytalere. Vi må trampe for å skremme vekk mus. Og de serverer kokt kanin her. AFRIKA!"
-utdrag fra melding jeg sendte Maria da jeg var innom stedet Tove bor i dag.

nå

2011-03-26T18:00:00.001+01:00

Det siste døgnet har vi tilbragt på et lite paradis kalt Krokobite, Big Milly's. Allerede da jeg gikk inn porten senka skuldrene mine seg og jeg merka at dette var et fredfylt sted. Palmer, småhytter, utebar, grilla kylling, hengekøye i morgensola, cinnamon toast og te til frokost, nypressa juice, morsomme ansatte, et tonn med fine kjoler til 5cedi (20NOK), lang tur på stranda (fram til det kom en liten gutt og sa til oss "thieves, you have to go, go!"), milkshake og veranda... ah, for et liv vi lever.

Det første som kom til hodet mitt når vi entret Big Milly's var: detta steder må jeg komme tilbake til. Jeg tok tak i tanken og forsto at for å kunne nyte oppholdet må jeg ikke belage meg på å komme tilbake. Det er jo menneskets evige søken, det å leve i nuet og slikt. Men det er vell også en grunn til at alle ønsker der.
I dagmorges kom jeg ut og fant Tove i hengekøya, jeg satt meg ned med ho og ho sa: "jeg prøver å være tilstede i øyeblikker."
Jeg mener vi bare må prøve, og øve. På å være. Og ikke tenke "jeg må komme tilbake hit!"

Nå ligger jeg i senga.
Ved sida meg har jeg sjokoladekjekt, vannpose og coveret til filmen "the chameleon".''

bildeblogg

2011-03-21T00:11:00.000+01:00

marked på TradeFair-senteret. nei, ikke FairTrade.

selvguida tur på cape coast castle.

kanon og Brigitte.

våre nye bestevenner

urinal

hengebroer omkring førti meter over bakken.

machete, tøffler og banener på Monkeyforest

på markedet.

no jesus no life.

accra-supportere.

mål!

Om å se de små gledene, og om ikke å drukne i den store sammenhengen.

2011-03-10T16:28:00.000+01:00

Jeg tar meg stadig i det. Tenke konsekvenser. Både positive og negative konsekvenser. Men konsekvenser.
Om jeg gjør det her, vil det her skje.
I dag opplevde jeg å se små gleder uten å analysere om disse små gledene ville gjøre en forskjell for den store sammenhengen vi lever og beveger oss i.
I dag på jobb.
Vi spilte fotball og gleden var så stor. Det var steiksol og minst 35 grader. Noen av jentene hadde ikke sko, og de hadde klær med hull i. De holdt på å renne bort av svette. Vi brukte to steiner som mål og en liten lekeball som iløpet av spillet punkterte.
Til tross for alle dissa omstendighetene bobla det glede ut av jentene. Øynene dems skinte.
Vi løp rundt, jubla og ga hverandre høy fem hver gang vi fikk mål.
Jeg la fra meg frykten om å ikke nå fram til jentene så vi kan hjelpe dem tilbake til skolen.
La bort alle forventninger og forhåpninger og så på situasjonen der og da.
Og jeg kunne ikke la vær å smile.
Jeg forstår mer og mer nytten av å spre glede i øyeblikkene når hverdagen ellers kan være tøff.
Jeg ønsker fremdeles å hjelpe dissa jentene vekk fra markedet og hjem til skolen,
men noen ganger må jeg snerve tankene mine inn.
Vi kan ikke løse verdensproblemer på en dag. Vi må ta de små skrittene.
Og et av dissa skittene mener jeg er å se enkeltsituasjoner som enkeltsituasjoner og se de små gledene.

2011-03-02T16:13:00.005+01:00

bloggebloggeblogge...
mens pannekakerøra sveller passer det seg fint å blogge.

en dag forrige uke sto jeg opp fem på morgenen for å få litt morsjon - jogga med kameraten til han vi deler leilighet med. fryktelig deilig! ikke det at gatene er folketomme halv seks på morgenen her, ghanesere har det ikke med å slumre lenge om morgenen, men varmen hindrer dem nok ofte i det.
for vår del har vi har vifte i taket og propper i ørene sånn at hana ikke skal plage oss, så å stå opp fem om morgenen var merkelig, men deilig.

bildet er tatt fra en random jogger gjennom bilvinduet.

Jeg har hatt en deilig opplevelse her - mark i tåa! Bildet er tatt ca en time etter jeg fant det ut. Da vi var på Ada for noen uker sida og kosa oss og bada så sneik det seg en mark inn i tåa mi. Først i taxien hjem fra reggeafesten på onsdag sa Brigitte til meg: jeg har akkurat lik blemme på tåa som deg, det er en mark! Jeg frika ut. Tenk deg, du finner plutselig ut at du har vært bolig for en liten mark i to uker! Det var rett hjem til pinsett og pyrisept, men Camilla stoppa meg i å gjøre noe dumt, så dro vi heller på sjukehuset dagen etterpå. Så nå er marken ute og jeg er frisk og fin. Spesielt å glede seg over å ikke ha noen mark i kroppen, men det er en reel glede!

vi har nå vært flere dager på markedet for å jobbe med kayayei-jentene. jeg lærer for hver dag som går her nede, og på søndag lærte jeg blant annet at ting sjelden går som planlagt.
jeg var kjempeklar når vi satt i trotroen på vei til jobb. vi var på plass et kvarter før vi trengte så jeg gjorde klar mapper med bøker og blyanter til jentene vi skulle ha undervisning med. Men hva skjer? to dukker opp. vi blir glad for å se dissa to, to motiverte, lystige jenter. men vi tar de med oss for å finne resten av jentene og da forvinner de. camilla forteller ho så en gammel markedsdame kjefte på de før de forsvant. vi finner de igjen, men da finner vi to jenter som ikke lenger er intresserte. vi blir stående lenge og prøve å snakke med jentene og moren til ho ene som virkelig forandret seg. ei jente på omkring åtte-ni år som går fra en søt jente til en rampete guttejente og som tydeligvis ikke heter det ho hele tiden hadde fortalt oss. vi jobber med tolk som kjenner språket deres, men det er ikke alt tolken får oversatt, så da blir vi nødt til å observere. det er ganske intressant noen ganger, vi skjønner jo ikke hva de snakker om, så vi må bare tolke kroppsspråk, tonefall og slikt. det endte med at vi sa at de får komme på torsdag om de fremdeles er intresserte, så vi får se i morra!

og btw. det ligger hele tre bilder fra markedet på fellesbloggen vår: sos09ghana.blogspot.com

jeg blir nødt til å legge bort rutinedelen av meg her i Ghana. både i forhold til arbeidet og i forhold til fritidssysler. vårt motto er blitt "ta en dag av gangen". et annet motto (ut av sammenhengen) er "gå selv om du ikke må" - vi veit aldri når neste do dukker opp, evt. når neste levelige do dukker opp :)

jeg har vært å dansa flere ganger, og det er ganske gøy! men plutselig har jeg blitt et offer for en slik en dansekonkurranse. først trodde jeg dem bare tulla. nå har jeg skjønt det er alvor. so - kanskje du sitter og leser bloggen til ghanas nye stordanser (kremt.).
"it's going to be so good! a white girl dancing with a black guy" - Tieku.

i dag når jeg gikk til jobb sto det en hund på et tak.

på søndag etter jobb hang vi på stranda, og da lærte vi blant annet et nytt spill (spillet er kjøpt og læres gjerne videre til dere mine norske venner). Her: Kristin sammen med vår venn Eben.

African-lady.

Malt kanel var umulig å finne på butikken, men om vi skal spise havregrøt må vi jo ha kanel! Så Camilla bestemmer seg for å ta saken i egne hender. Her: sniffing av kanel-stang.

det er ingen grenser for hva du kan bære på hodet.

hvorfor ikke bære symaskinen på hodet.

i dag fyller verdens beste dame seksti år. jeg merker det stikker litt i hjemmelengsel-boksen når jeg tenker på det. Gratulerer med dagen din, mamma! Ta på deg partyhatten og nyt dagen.

(begrenset utvalg av bilder av deg her på datan, mor)

Da var det pannekaketid

...og snart salsatid!

it's nice to be nice

2011-02-18T00:07:00.002+01:00

Det er noen øyeblikk som det blir klart for meg at ting er bra, alt er på sin rette plass. Disse øyeblikkene oppdager jeg ofte ved at jeg tar meg selv i å nynne på Radiohead sin sang, Everything In Its Right Place.

I dag har vært en god dag. Den starta med at jeg hadde «Good morning, Baltimore» på hjernen da jeg spiste frokost. Ikke at jeg i det hele tatt var i samme humør som Hairspray-jenta, men å ha sangen på hjernen fikk meg i litt godt humør. Det var noen gode timer på jobb med Camilla (Kristin hadde studiedag). Fremdeles i oppstartsfasen av prosjektet, men nå ser jeg at det nærmer seg noe, på søndag skal vi ha planleggingsdag og legge fram det vi tre har planlagt så langt og neste uke skal vi endelig starte samtaler og undervisning med Kayayei-jentene.

På ettermiddagen reiste jeg avgårde til byen helt på egenhånd. Ida, ho norske som er forlova med en herfra, ga meg nummeret til Tiegu, en dansemann, her om dagen. Ho sa han hadde et slags studio han underviste i. Jeg ville ikke la muligheten til å lære litt ekte afrikansk dans gå fra meg til tross for at mine venner ikke var klar for dans i dag. Det var kjempegøy! Jeg møtte Tiegu på veien og vi kom inn i en bakgår hvor de hadde rigga opp en slags sceene med en haug afrika-trommer og noen jenter dreiv og varma opp. Det viste seg at de som dansa var en litt sånn proff dansegruppe, sykt flinke var de hvertfall, kjempegøy å se på. Tiegu og meg øvde på en koregrafi på sidelinja, barbeint på asfalt som en ekte afrikaner, eller en wannabe-afrikaner – merker føttene svir godt nå! Det var veldig gøy å danse igjen. Vi bevega oss litt bort fra trommene til noen gutter i samme bakgård som hadde hiphop-ish musikk på cdspillern sin, jeg blir helt overvelda over hvordan folk kan bevege seg her. De dansa og breaka, men det er ikke bare innøvde steg de har, dansen ligger i kroppen deres. Litt flaut å danse i min stive, hvite kropp ved siden av dem!

Når jeg hadde dansa meg svett og god et par timer seinere ringte jeg Kristin som også var i byen og møtte ho på Osu, den litt finere sida av byen hvor du ser hvitinger hvor enn du snur deg. Vi har blitt kjent med en kar som jobber på sushi-sted der så da var det sushi-tid. Og det var virkelig sushi-tid, altså. Det skal sies at jeg bare har spist sushi en gang før, men det smakte fantastisk godt! Da vi skulle bestille maten bestilte vi det samme og da sa kelnern at det var for kjedelig, «I will mix it for you». Vi fikk en haug med ting jeg ikke helt kunne identifisere, men det så flott ut og som sagt smakte digg! Og noen ganger blir jeg helt overvelda over dissa Ghaneserne for da vi skulle betale fikk vi beskjed av vår venn om at vi bare skulle gi kelnern tips, så var resten på han!

Taxisjåføren hjem var også en god mann, han var litt mer lik andre Ghana-menn enn de andre jeg hadde hengt med tidligere på dagen i forhold til at han mente han skulle gifte seg med meg og sånn, «Why? I will marry a girl with money. You can't marry a girl because of her money?! Eh, yes i can».

Jeg vil slenge på noen andre eksempler på fine mennesker i Ghana:

da jeg kom inn på rommet mitt etter å ha kommet hjem oppdager jeg det er vann utover masse av golvet mitt, vi banker på hos John som vi deler leilighet med og spørr om han vet hvor det kommer fra (det viste seg at noen av oss hadde glemt å skru av krana på vasken utafor rommet mitt), og uten å hinte til det i det hele tatt begynner John å vaske golvet mitt!
da jeg gikk til jobb i går og følte meg skikkelig morratrøtt hører jeg fra en forbipasserende «you're looking good!». Ok, det er ikke slike mennesker jeg kaller fine mennesker, heller sliksomme som slenger ut kommentarer til alle hvite de ser, men alikavel var det jo hyggelig å få høre akkurat det når jeg følte meg helt motsatt.
Petrus, veiledern vår er virkelig en bra mann! Han har kjørt oss rundt, gitt oss tips, tatt tak i oss om han lurer på om alt ikke er som det bør være og er generelt omsorgsfull.
Dama i sybutikken rett rundt hjørnet som første gangen jeg var innom og spørte hvor jeg kunne få kjøpt sytråd og når rett og slett ga meg en av ho.

Ah, det er mange fler, men nå begynner klokka å bli mye, det har vært en lang dag og hodet mitt har lyst til å slokke snart.

Jeg må også slenge på en kommentar til bildene i forrige innlegg. De nederste bildene er fra et sted som heter Ada. Ada er virkelig paradis på jord! Vi bodde så enkelt og deilig: i stråhytter hvor golvet bare var sand og eneste innredninga var to senger og et lite bord. Hva skulle vi med mer møbler når vi hadde hele stranda for våre føtter. Om natta lå jeg og hørte på havet slå innover, og om dagen slikka vi sol, bada på sida av øya som var ferskvann og lot bølgene slå over beina våre på sida av øya som var saltvann og spiste mat. For et liv!

mitt Ghana i bilder

2011-02-15T17:33:00.001+01:00

2011-02-07T21:56:00.003+01:00

SIDEN SIST BLOGGINNLEGG HAR VI:

Satt oss i taxi og blitt kjørt til en pub hvor ei norsk jente vi har blitt kjent med har jobba (ho har nå stikki tilbake til norge). Ho er forlova med en rastafari-mann og gjennom dem har vi satt en liten fot innafor rastafari-miljøet.

Miljøet er moro - dans og trommespill, slitsom - ca bare gutter vi har møtt hittil og alle skal ha ei hvit dame, intressant - visste du at rastafari er en egen relgion?

Kvelden var good! Ikke akkurat stress å komme i kontakt med dissa folka.
Og jeg hadde mitt første møte her i Ghana med hull-i-golvet do (faktisk). Jeg var forberedt på det overalt, men vannklosett er visst den store tingen. Når klokka runda tolv var det på tide å reise til stranda på reggeaparty, stas! Stranda krydde av hvite og turister, men den krydde også av menn med svære luer og lange rastafletter/dreads. Det var et reggeaband på sceena med nok plass til å danse forann, og border og benker utover stranda. For et deilig sted! Kristin, Camilla, meg og noen av våre nye ghana-venner gikk ned til havet og det var helt fantastisk! Vi gikk utover og lot bølgene slå over føttene våre. Musikken fra sceena og menneskesnakk blei bare bakgrunnslyder når havet var alt jeg kunne se.
Utover kvelden dansa jeg blant annet med min nye venn Jo! Han spilte før fotball 2.divisjon i Ghana (ser Ikke ut som typen), men slutta for å spille trommer og danse ballett. Så vi dansa ballett og reggea-dans, jeg forsøkte hvertfall!

På torsdag var vi ikke på jobb. Lite å gjøre nå den første tida før rekrutteringa starter (tror vi starter denna uka). Petrus sendte oss en blekke med info om Kayayei-jentene. Jeg lærte blant annet at de tjener 3-5 cedi (1 cedi=4 kroner) om dagen - om de er heldige.
Vi dro dermed en tur på hotellet - bada og slækka (nei, jeg er fremdeles ikke brun).

Kvelden blei brukt på ingenting ca, jeg skjønner etterhvert at vi faktisk må ha noen slike kvelder og.

Fredag var nok en fridag (vi skal jobbe fire dager i uka) og det var min O store husmor-dag! Jeg vaska masse klær (for hånd-og er fremdeles ikke lei), blant annet et laken - puh! Jeg kjøpte stoff så jeg etterhvert kan bestille en kjole hos den søte sydama på hjørne (første gang jeg var hos ho spørte jeg om det var et sted jeg kunne kjøpe tråd og nål, ho visste ikke, men jeg fikk av ho. Jeg fikk tilbake for å levere det i dag og jeg blei møtt med et stort smil og et "hello my friend!"). Jeg gikk på grønnsaksmarkedet, kjøpte annanas, tomater, banan... og en markedsdame som sa "come here" (alle sier forsåvidt det) og fikk meg til å kjøpe ingredienser til en ghana-rett: banku. Da jeg kom hjem satt jeg igang med å lage banku, trodde jeg, men da jeg snakka med John seinere på dagen lo han bare av meg! Banku skal ikke lages som pannekaker, det skal lages som grøt. I morra skal vi lage banku og fisk med John!

Nå skal vi se easy a. Tilbehør: liksomgrovt brød med sjokoladepålegg på en og syltetøy på to. vannpose. popcorn! ..så jeg får skrive videre om uka seinere!

HADET BLOGGEN

Film ferdig. Se Easy A om du ønsker god og lett underholdning!

Da var vi kommet til fredag kveld. Bonfire-kveld! Mitt forhold til Bonfire er de som blei arrangert på tvserioen OC. Det virka kos, henge på stranda med bål og hav og slikt. At jeg skulle være med på det sammen med en haug Ghanesere tenkte jeg ikke på da jeg satt i Oslo og så OC. Nå skal det sies at OC- og Ghana-bonfire ikke er det samme, for å ha satt det på plass! Og jeg må også legge til at jeg ikke akkurat deler relgion med mange av de folka som var der. Som jeg skreiv er rastafari en relgion, jeg prøvde å få det forklart på fredag, men klarte ikke helt fatte tingen. Da vi tente bålet mente de hvertfall at de fikk hjelp til å tenne det av noen høyere makter (ikke av all veska og papiret de slang på bålet). Før de tente bålet fortalte han ene, kjæresten til ho norske, en historie, deretter var det trommespill fra trommerekka - omkring ti ghanesere som laga musikken. Det var dans og god stemning.

Lørdag hadde Rønnaug som bor over oss bursdag, så den kvelden gikk ikke reisa så langt, men det var en god kveld!

Søndag! Vi fikk nummer av Tove som var her i fjor til en kamerat av ho som kunne hjelpe oss å finne leilighet. Leilighet har det ikke blitt noe av ennå, men vi møtte han på stranda på søndag. Det er godt å møte litt forskjellige typer folk. Når jeg kommer til et sted som dette og møter en gruppe mennesker begynner jeg litt og tenke at alle ghana-menn er like. Men er alle norske-menn like? Vi møtte flere fine folk på søndag, og vi fikk oss nicknames. Jeg er herved Pregnant Fish. Don't ask why. Våre nye venner "het" Pussy-Rasta og Sexy-Monkey.

Og på kvelden da vi dro tilbake til stranda for å feire Bob Marleys bursdag fikk jeg meg en bror (lillebroren til forloveden til ho norske, puh). Han er gift med ei jente fra Holland og ikke rastafari i det hele tatt, hiphop-dude. Vi har møtt han fler kvelder nå og han er alltid like glad når han møter oss! Han ga meg rosenkransen han hadde rundt halsen og sa: "i want you to be my sister", "okey, then you're my brother!"

Ut fra dette innlegget høres det kanskje ut som vi snart er blitt rastafari-folk, og bare bryr oss om å gå ut på kvelden. Jeg vil avkrefte din misstanke! Og jeg gleder meg stort til vi virkelig kommer igang med arbeidet.
Men, you never know what will happend before the sun comes up, som Jo sa til meg.

2011-02-02T18:17:00.002+01:00

Det er virkelig på tide med et nytt innlegg! Det har skjedd så fryktelig mye siden sist jeg blogga, ramser ikke opp alt, men kan skrive litt av det som kommer til hodet mitt nå. Kan prøve å laste opp bilder i natt, om nettet er her da, men da tar så mye kapasitet så det er upopulært å gjøre det på dagtid. Også er jeg fremdeles en litt redd turist som ikke tørr å ta med kamera mitt overalt, skal skjerpe meg!

Jeg starter med dagen i dag. Og jeg vil følge opp tidligere blogginnlegg og ta utdrag fra dagboka.

"Fifi ba oss skrive ned hva vi så på markedet i dag. Cocomba-marked:
jeg så mange veldig små barn. flere av markedsdamene bærte spebarna på ryggen i tørkler. mange små barn gikk rundt halvnakne eller nakne. jeg så en dame/jente ligge rett ut i en liten åpning mellom to hus. jeg tror ho sov. jeg så to barn på ca tre år sitte på bakken og vaske opp i noe som så ut som sølevann. jeg så masse fluer. og lufta var bare støv. det la søppel nesten overalt. jeg så to jenter på ca ti år stå bak en bod. de smilte og vinka til oss. jeg så en dame lage mat i en svær kjele. og jeg så (selvfølgelig) kvinner selge mat, og mye annet forsåvidt. jeg hørte folk som ropte etter oss, de likte ikke at vi var der. de følte vi dømte dem."

Jeg så mye mer. Men dette er noe av det som møtte oss arbeidsdag tre. Vi er fortsatt observatører, men lærer mer og mer hver dag om hva vi skal jobbe med! Jeg gleder meg veldig til å komme igang nå.

Noe av hovedgreia da, er at vi skal først rekrutere dissa jentene, kayayei-jentene, til programmet vi skal kjøre. Det gjør vi ved å gå rundt og snakke med dem, spørre dem spørsmål og finne ut om de er intressert. Videre må vi reise til nord i Ghana, hvor jentene kommer fra, finne foreldrene deres og spørre om de vil skrive under slik at jentene kan være med. Programmet går ut på at vi har samtaler med de, jeg tror vi skal ha en del en og en samtaler - jeg, kayayei-jenta og en tolk. Vi skal også ha basic undervisning med dem, engelsk og matte. Også skal vi ha litt aktiviteter. Tidligere har de mange lørdager samla jentene på en stor plass, hatt musikk, dansa med jentene, hatt aktiviteter, og gitt de mat og drikke! Målet med programmet er å føre jentene hjem til nord så de kan gå på skolen og bo med foreldrene. De kommer som regel til Accra fordi de trenger penger, og fordi de ønsker å bli gift. Når programmet er avsluttet skal vi sette oss på en buss sammen med de og ta dem med hjem til foreldrene deres.
sagt veldig kort.

Andre ting som skjer. På søndag var jeg i kirka, international central gosphel church het den. SVÆR!
Først da jeg kom var det helt fantastisk! Jeg og Adam som jeg reiste dit med gikk bortover og han sa "ow, they have started!". Klokka var 08:45 (her starter kirka tidlig!), den skulle starte ni, men de hadde ikke klart å holde seg. De hadde bare starta med å lovprise Gud. Jeg blei rørt! Da vi kom inn blei jeg satt ut av den gode stemninga som møtte oss, det var en flom av vakre fargerike mennesker som sang "you are holy, holy, are you lord god almighty.." og dansa. Samtidig blei jeg litt skuffa for jeg hadde forventet en mye mer primitiv kirke. Denne hadde store skjermer forann på sceena, det var masse instrumenter, videokameraer, de tok opp prekenen så folk kunnne kjøpe den og mye var igrun som i vesten. Det jeg fikk vite seinere på dagen da jeg snakka med John er at mange av kirkene her er sånn. Og de har veldig fokus på penger! De får inn masse penger fra de som går i kirka, og det gjør at de har råd til alt slags utstyr. Frustrerende at kirka skal funke på den måten! Jeg veit at ikke alle kirkene her er sånn, og jeg vil forsøke å finne en mer primitiv en.

Vi har også vært inne byen nå, flere ganger. Vi bor et stykke utafor, tar sånn ca en time å kjøre inn, eller mer på grunn av masse trafikk (syk trafikk!). Første gangen vi var der var på fredag. Da kjørte John rundt, Camilla, Kristin og meg og tre tre jentene som bor over oss. Vi var skikkelig turister der vi dro på nationalgalleriet, galleri for den første presidenten og spiste lunch i et finere område hvor det kryr av hvite (vi ser sjelden hvite folk rundt her, blir nesten til at vi glor sjøl når de dukker opp). Men det var en god dag, og da vi kom hjem på kvelden fikk vi oppleve utelivet til nærområdet. Det er nemlig på bensinstasjonen rett utafor porten vår. Der snakka jeg blant annet med en rastafari-fyr som sa "one love" og snakka om hvordan man burde leve livet. Vi snakka også musikk og da jeg spørte om han hadde hørt Fela Kuti var han helt med!

Puh, detta får holde for i dag! Nå skal jeg hvile meg før vi stikker på reaggyfest på stranda!

peace out

mine føtter etter en dag på jobb.

oppdagelser og opplevelser

2011-01-27T23:36:00.007+01:00

jeg har forstått at det ikke skal mer til en en highfive for at folk skal elske meg (antagelig ikke det en gang).

vi har mango og lime i bakgården!

de norske jentene som bor i samme hus som oss har takterasse (hvor vi tilbrakte vår aften i går).

20 cedi er for mye å betale til kjøpesenteret - vi må begynne å prute.

Heidi Baker.

vi har også en geit i bakgården.

...

også skal du få et utdrag fra dagboka . 27.1.11 klokka 12:30
"Planen for dagen er å bli på stedet hvil. Og steder er bassengkanten. Jeg går gjennom flere prøvelser i dag:
1. trene rett etter jeg sto opp (les: maks ti minutter)
2. snakke med Hanna på skype. for det første begynte jeg å gråte med en gang. for det andre var skypen treig!
3. bli kjørt i john sin fine bil gjennom fattige strøk for å ende opp på det mest forutsigbare stedet for en nice bil med hvite jenter: hotel med basseng og palmer og earcondition inne og rett ved havet osv..
4. å faktisk være på stedet hvil, slappe av og ikke tenke på så mye (evig utfordring for meg her altså, jeg blir fort rastløs når jeg bare ligger sånn stille).
Så mange utfordringer og klokka er bare halv ett, shiiit! :) "

Da vi kom hjem var det på tide med litt hardt arbeid. Vi satt igang og vaske de få klesplagga vi hadde møkka til. GØY! Jeg likte å sitte på huk ved vaskebalja og skrubbe klærne mine, føle meg litt som askepott (jada, jeg veit jeg ikke kommer til å nyte det hele veien). Når vi begynte å nærme oss ferdig kom Rejoice bort til oss, ei jente med en hjerneskade som bor i nabohuset. Ho smiler masse, og ler og uansett hva jeg spørr om eller sier så sier ho: yes (ho kanke engelsk da skjønte jeg etterhvert). Rejoice hjalp oss å skylle klærne og henge de opp, ho var prov! Og lo seg i hjel da jeg skulle "kaste" vannet ut av t-skjorta mi og fikk en snor fra den i hodet.

NÅ SLOKKER DATAN! NATTA :)))

Er jeg virkelig i Ghana?

2011-01-25T18:06:00.001+01:00

Kristin, Camilla og meg kom oss godt gjennom en lang reisedag i går og blei møtt på flyplassen av Petrus som skal være bossen vår det neste halve året. Jeg har stor tro på Petrus, han virket som en sympatisk og god mann!

Petrus kjørte oss til huset vårt hvor vi blei møtt av John som deler kjøkkken og stue med oss. Og huset vårt er flott, vi har vifte i taket, vann i dusjen, vannklosett, kjøleskap, steikovn osv... John delte ut en iskald halvannenliter med vann til hver av oss: "this is tradition", sa John. Og det smakte fryktelig godt med vann. 29 grader kom vi til, til tross for at klokka var rundt ti på kvelden! Vi var slitne, mette av flymat og så for oss soving som neste aktivitet, men da var det klart for middag - også en tradisjon i Afrika når det kommer nye mennesker, sa John. Søstra hans hadde laga deilig grønnsakstomatsaus til ris og kylling!

I dag våkna vi av Hana som sa "KYKKELIKY" mange mange ganger fra klokka seks. Først blei jeg sur, og etter å ha plugga i musikk så måtte jeg bare le. Jeg følte hana konkurrerte med Daniel Benjamin om hvem som kunne lage mest lyd.

Ellers har dagen i dag gått til: frokost - som vi også fikk servert av John, luksus!
Så kom huseiern vår, Francis og snakka litt penger og sånn. Så blei Kristin, Camilla og meg med i bilen uten å helt vite hva vi skulle. De kjørte oss til et svært kjøpesenter, det største i Ghana tror jeg ca. Der tok vi ut husleie-penger til Francis - etter mye styr for både Camilla og meg hadde problemer med korta våre - og kjøpte mat.

Da vi kom tilbake spiste jeg nista som jeg smørte i gårmorges, grovbrød med brusost og leste litt bok ute i skyggen.

Så slik er livet hittil, men jeg føler ikke jeg har kommet såpass inn i Ghana bare av en halv dag at jeg kan fortelle deg hvordan jeg trives. Jeg smiler mye, og koser meg, men jeg er fremdeles spent og aner ikke hvordan detta kommer til å bli!

Jeg har flere bilder jeg tenkte å legge inn, men det var bare det første som ville laste seg inn: mitt prinsessetelt

Nå nærmer klokka seg fem og vi skal våge oss ut av portene, ut i den store verden for å se oss om og finne mat!

siste smak av norge (for litt).

2011-01-23T21:13:00.004+01:00

da har jeg hengt med de fine menneskene mine i oslo og sagt hadet til de.

jeg har blitt "sendt ut" av min fine bibelgruppe.

jeg har forlatt oslo og entret trøgstad.

jeg har hengt med bestemor.

jeg har spilt kalaha med Hanna og Maria.

jeg har vært med Mette og baby-Evert.

jeg har spist masse norsk og "norsk" mat.

jeg har sagt hadet til mine vakre søstre (to av dem, hvertfall) og en svoger.

jeg har voksa leggene mine.

jeg har lært mor skype.

jeg har lukket igjen kofferten og sekken og sjekka vekta, godkjent med god margin.

et halvt år. til noen mennesker sier jeg: et halvt år går jo fort, men vil jeg at det halve året skal gå fort? det vet jeg ikke før jeg er i Ghana. jeg vet jeg kommer til å savne familien min, og jeg kommer til å savne oslo og vennene mine. men jeg skal til Ghana - det hadde vært litt synd om tida fløy akkurat dette halve året.

Og jeg blir takknemlig for all bønn!

voksen?

2011-01-20T23:16:00.000+01:00

jeg fikk en merkelig følelse når jeg var på trøgstad apotek og kiwi i dag. jeg skulle kjøpe nødvendigheter til turen, og når spørsmål om hva jeg måtte ha dukka opp i hodet mitt så forsto jeg at jeg nå er stor. jeg hadde ikke en liste som læreren på folkehøyskolen hadde skrivd ned til meg med alt jeg måtte kjøpe (slik som det var på forrige tur til afrika-kontinentet). nå måtte jeg ta valg på egenhånd. valg som at en pakke idoform bør holde. og en flaske antibak. åtte pakker tamponger må jeg ha. og solkrem til ansiktet mitt. jeg er et stort menneske som må dra sitt eget kort og ta valg på egenhånd. om jeg liker det er jeg usikker på, men det er en spennende følelse!

"Gunhild, hva skal du egentlig gjøre i Ghana?"

2011-01-15T00:17:00.002+01:00

Jeg vil ikke kalle meg flink til å forklare for folk hva jeg skal i Ghana, her har jeg henta ut litt info om Swift Aid og opplegget vi skal være med på denna våren!

"Kampen for en fremtid - Swift Aid

"Skolen gjør meg glad" uttalte en av jentene som deltar på Swift Aid sitt Pilot Program på Mallam Atta Market i Accra, Ghana.

Swift Aid er en nystartet, lokal NGO (Non Governmental Organization), som jobber for å støtte, myndiggjøre og skape muligheter for en spesielt utsatt gruppe gatejenter i Accra. Organisasjonen har dedikert seg til den viktige jobben med å hjelpe jentene. Swift Aid er ledet av Liv Adams, sosionom og diakon fra Norge, nå bosatt i Ghana med sin familie. Studenter fra Diakonhjemmet Høgskole har hatt prosjektarbeid og praksisperioden i organisasjonen.

Livet som gatebarn
Jentene kalles "Kayayei", eller "Head porters", fordi de jobber på markedet med å bære varer i store fat på hodet. De kommer fra Nord Ghana, og de fleste er mellom 10 og 14 år når de første gang drar hjemmefra for å tjene til livets opphold på denne måten. De sover ute, er sårbare og utsatte, forteller at de ikke liker arbeidet og at de strever med livet i Accra. De fleste har måttet slutte på skolen hjemme i landsbyen etter 2. eller 3. klasse, sjelden etter eget ønske.

Adventsaksjonen skapte grunnlaget
I 2008 hadde studenter fra sosionomutdanningen prosjektarbeid i Ghana. Formålet var å kartlegget behovet for hjelp hos gatejentene i Accra. Ut fra studentenes arbeid laget Swift Aid et program for å få barna ut av gatelivet og hjem til familie og nettverk nord i Ghana. Hjemme i Norge satte studentene i gang en adventsaksjon som førte til at programmet kunne realiseres. Nå har to grupper jenter gjennomført programmet og kommet tilbake til landsbyen og skolen.

Visjon om sosial forandring
De unge gatejentene i Ghana drømmer om en framtid med utdanning og muligheter. De drømmer også om å komme seg bort fra et liv på gaten. Visjonen til Swift Aid er å skape en sosial forandring. Barna tilbakeføres til familien etter tre måneder med undervisning i engelsk, matte og helse og rådgivning.

Swift Aid betaler hele grunnutdanningen for hver av jentene, og samarbeid med foreldrene og den lokale skolen er viktige faktorer. Den langsiktige strategien mener de er en suksessfaktor."
(plukka ut herfta)

tøft :)

2011-01-11T18:34:00.002+01:00

Varför behandlar

Vi ömtåliga glas med

Silkesvantar, men

Låter skjöra människor

Hamna på gatan?

(svensk nasjonal opplysnings-

kampanje om psykisk helse 2000)

hvor er jeg?

2011-01-10T20:38:00.000+01:00

der er jeg nå!

de neste dagene

lesesalen på kvelden: en ny verden åpner seg for meg.

takk til hjemmeeksamen for det.

Du, jeg skal til Ghana

2011-01-08T01:26:00.000+01:00

Ghana.

Da må vi først lære oss noe om Ghana.

Ghana er en republikk.

Og ligger i den vestlige delen av Afrika.

Om du har spilt den forsvunede diamant, så er det Ghana du er i på det stedet hvor du får dobbelt så mye for rubinene, nemlig Gullkysten. Dette var navnet Ghana hadde når det var en britisk koloni fra 1874-1957. Grunnen for navnet Gullkysten hadde selvfølgelig noe med gull å gjøre,

det var en referanse til de rike gullårene.

Hovedstaden i Ghana er Accra (hvor jeg skal bo).

Om du skal snakka om en fra Ghana sier du ghaneser.

Det bor 24 339 838 mennesker i Ghana, på en km² bor det 101,64 mennesker ca.

Og presidenten heter John Atta Mills.

6. mars har de nasjonaldag i Ghana.

Kjedelig? Ja, det er kanskje ikke nødvendig å lage et blogginnlegg med info som du like greit kan lese på wikipedia (hvor det skal sies at all info er hentet fra).

Men jeg syns det er gøy å vite sånne ting om landet jeg skal være i fem måneder.

Også er det kanskje enklere å forholde meg til sånne konkrete fakta, når jeg vet så lite annet. Kanskje det er det som er grunnen for at det første innnlegget som handler om Ghana bare blir oppramsing av wikipedia-stuff.

I skrivende stund domineres ikke følelsene mine av at jeg skal avgårde. Ikke har jeg denne "Ååå!! JEG GLEDER MEG!"- følelsen, og heller ikke "Shiiiiiiiiiiiiiiiiiit, hva gjør jeg?!"- følelsen.

Rolig sitter jeg i stolen på rommet til Karoline som er ute å danser på Blå, og tenker "Ghana blir nok bra, det skal bli kjekt å ta sosionompraksisen der".

Rolig følelse, bli ved meg!

Takk til weheartit for bilde.

min hjemmejul i bilder, så langt.

2010-12-28T13:36:00.000+01:00

finne juletre

detta, sa hanna.

dette, sa arne.

det der, sa far.

(vi fant til slutt et, det var fint, litt skjeivt bare)

trille peppernøtter

en julegave

denne lagde jeg til ann kristin. "heia, gjenbruk", skreiv jeg på kortet.

jeg tok sånn ca seks plastposer (og en litt finere ytterst) la bakepapir under og over og strøyk. plasten smelta sammen og det blei sånn nesten hardt. så klippa jeg ut en passe stor bit, bretta den i to og sydde sikksakksøm på kantene. så ringte jeg hanna som var på morenen kjøpesenter og spørte om ho kunne kjøpe med borrelås til meg. deretter prøvde jeg å skrive "ann kristin" med en av de fancy sømmene på symaskina til mor.

pynte

dagen

morten-fetter og jeg hadde konkurranse: hvem lager den fineste julmat-talekenen. det her er min.

jeg vant.

første dag

henning-dag

"se på den greina, snøen ligger sånn opp og ned!"

snik-bilde av skiere

i dag er det vel blitt fjerde dag. jeg har fremdeles på meg pysjebukse selv om klokka er to.

jeg har sett en film, wendy og lucy som var veldig fin.

jeg har tatt på meg rød neglelakk og nå kom mor for å "ta en rådslaging" for hvordan dagen skulle utarte seg.

2010-12-18T18:33:00.000+01:00

I think everything counts a little more than we think, sa The National til meg i stad.

2010-12-16T22:07:00.000+01:00

det går så opp og ned.
i et øyeblikk kan jeg ikke vente. i det neste holder jeg hardt fast i alt som jeg har her i oslo og vil ikke dra.
vil ikke!
nå er jeg der.
jo, selvfølgelig vil jeg til ghana, hodet mitt vet at jeg vil. men akk, jeg har det jo så fint her.

nå sitter jeg på rommet mitt med levende lys og "tre vise menn" (trykk) og jeg har det godt. jeg drøyer alt som har med nedpakking av rommet til søndag. det syns jeg er greit.

også sorterer jeg bilder og sånt, og da er det vel obligatorisk å mimre til desember 2009:

rosa-karo

seff!

maria er desember-bursdagsbarn, ho.

hihi.

og nå kom eivind inn og spørte om vi skulle spille backgammon, ja svarer gunhild da!

(vil ikke flytte herfra, tenker gunhild da)

(ja, jeg la inn bildet et par timer etter jeg først skreiv blogginnlegget så vi rakk å spille noen runder.

jeg nekter å si hvordan det gikk!)

nok en fin bussopplevelse

2010-12-09T15:45:00.000+01:00

I dag fikk jeg en ny venn. Han het Stefan og var fra Skåne i Sverige.

Klokka var 15:10 og jeg sto å venta på 46 bussen borte ved diakonhjemmet. Først kom en 22 buss, men den kjørte bare forbi, så kommer en "ikke i trafikk"-buss og den blinker inn og åpner døra. Mannnen bak rattet er i 50-åra og har et vennlig blikk når han sier: jeg skal mot byen, vil du sitte på? Meg: jeg skal til majorstua, kan jeg sitte på dit? Mannen: jada, det er så kaldt nå, jeg kunne jo ikke la deg stå ute. Så snakker vi om det flotte været, kjedelig dag å sitte på lesesalen, men fin dag å være busssjåfør på. Han var også arkitekt, men i dag buss-sjåfør, og det var han strålende fornøyd med. Vi snakker om fine lille Oslo, og Spøkelsene på Greveholm. Samtalen fortsetter til vi er på Majorstua, jeg takker masse, han rekker ut hånden: "Stefan heter jeg", "Gunhild", sier jeg, smiler bredt og ønsker han en god tur videre!

Jeg smiler fremdeles.

du stille lørdag natt

2010-12-05T01:37:00.000+01:00

2010-12-04T17:09:00.000+01:00

La oss samle alle dynene og madrassene våre. Og legge dem midt på det store golvet mitt. La oss bygge en borg. En borg hvor ingen kulde eller snø slipper inn. La oss bli i den borgen så vi aldri trenger å kjenne kulde igjen.

JulekakebakingiTrøgstad

2010-11-30T21:52:00.000+01:00

muffins.

egg.

jeg tok mamma på fersken.

mitt verk.

hihi.

muffins og hengebrød.

det blei lørsdagkveld, så bestemor og klara kom og spilte Bandu med oss.

det blei søndag og vi fortsatte julebaksten.

pepperkakene blei kjempefine.

2010-11-21T20:29:00.000+01:00

I dag når jeg gikk bortover Storgata fikk jeg et støkk. Jeg blei redd. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare følelsen jeg fikk med ord, men jeg vil prøve. Ordene jeg fikk opp i hodet mitt var "illusion of work". Det er en av tingene vi lærer vi må være på vakt for i klientsamtaler på sosionomstudiene. Det er litt dystert. Jeg blei redd for at det er akkurat dette som foregår i verden. Mye av arbeidet som blir gjort. Jeg tror jeg fikk støkket, aha-opplevelsen, redselsen, tankene (...) da jeg hørte en mann rope noen ord i høytalere utover youngstorget. Antagelig rop om forandring! Og jeg tenkte: shit, hva blir det av det her, hva blir det av alt folk vier sjela si til? Hva står de igjen med? Og hva vil de oppnå? Jeg tror de vil oppnå en bedre verden, rettferdighet, lykke. Og det er fryktelig flott, jeg heier på de som kan gjøre sultne mette og gir de som gir hjemløse et hjem. De som tørker tårer. Men jeg vil være så brutal og si: hva blir det med alt folk jobber for, om de ikke har med Gud på det? Du, værsågod, du kan svare, jeg er ikke så bastant på alle mine påstander, men det her var noe av tankene som dukka opp i meg da jeg gikk bortover gata i dag. Og verden falt litt sammen. Jeg gikk forbi flere butikker. Hva er poenget. Det blir så tomt. Jeg tror vi kan klare mye mer!

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,

ja, om jeg gir meg selv til å brennes,

men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

1.kor. 13, 3.

(foto: weheartit.com)

2010-11-20T01:15:00.001+01:00

Quid pro quo.

2010-11-06T17:13:00.001+01:00

sing your song little bird
come on let your voice be heard
sing your song don´t be ashamed
come on don´t stop to sing his name

sa daniel benjamin

Det morsomste!

2010-10-30T01:40:00.000+02:00

Sånn her var det:

Jeg sitter på 20 bussen fra majorstua til toshov og vi Oslo-boere vet at det er noen seter på bussen som er litt rart designa. De er nemlig sånn litt unødvendig stor plass for en, men for smått for to. Belle & Sebastian (tror jeg det var) synger harmoniske toner inn i ørene mine og jeg koser meg med "brick" på ipoden. Helt uventet dumper det en kar ned på sida av meg (jeg gjetter på at han går i tiende klasse). Og når jeg sier dumper så mener jeg det. Dette var en regnfull dag, så denne tiendeklassingen er jo full av vann og sånn. Og der sitter vi. Jeg jobber med å holde latteren tilbake, moser meg selv inn mot vinduet, gjør et tappert forsøk på å spille brick uten armrom (men gir fort opp), prøver å gløtte bort på dette vesenet som har brutt alle former for intimsoner med fremmede.

Tidligere på samme bussturen hadde jeg observert en jente som gjorde ca det samme på setet foran meg. I motsetning til min tiendeklassing setter denne jenta seg forsiktig ned og finner fort ut av dette er jo egentlig alt for nært. Hun blir sittende på enden av setet i en slik ukomfortabel stilling i minst fem minutter!

Da jeg satt ved siden av denne gutten, eller under er kanskje mer korrekt å si, tenkte jeg: "så merkelig at du ikke sier hei til han, Gunhild." Du tenker kanskje "gosh, det ville vært enda mer merkelig om du sa hei". Men hallo! For en rar situasjon!

Jeg følte det var høyst nødvendig å illustrere situasjonen, som du kan se nedenfor har jeg puttet ned all min kunnskap fra tre år på tegning, form og farge i illustrasjonen:

(det må legges til at smilene og ikke-smilene har blitt lagt til på ansiktene til passasjerene med kunstnerisk frihet, og sjåføren hadde nok ikke flosshatt, nei.)

på tur med beisted.

2010-10-15T13:21:00.000+02:00

for en flott fredag å gå tur med Benjamin på. en fredag i trøgstad.

vi går til eika.

vi lokker på kua. !KOM KUA!

men kua vil ikke.

høst på søtland gård, det er noe av det bedre.

"benjamin, still deg forann her så kan jeg ta et fint bilde!"

dumme hund.

pappa har bursdag i dag, han. det er jo derfor jeg dro til trøgstad. her er han!

"kom Benjamin, så tar vi et bilde sammen. ...er selvutløsern på nå?"

nå drikker jeg te på kontoret til far og sjekker ut dissa folka som skal spille på sub sceene i morra - deilig.

snart kommer mine søstre og svigerbror hjem også, da blir det fest!

2010-10-07T17:02:00.001+02:00

jobber med en ekspertgrad i trikkespor-fall

Hei mamma.

2010-09-21T21:14:00.000+02:00

Her kommer en oppdatering.
Til deg som leser dette som ikke er min mamma så kan oppdateringen være like mye til deg.
Jeg bare syns mamma fortjener å få en blogginnlegg, min mest trofaste leser.

Oslo.
21. september 2010.
20:57.
Soundtrack (mamma, det vil i denne sammenheng si musikken jeg hører på når jeg skriver): Local Natives.
Stemning: stille. kanskje litt for stille.

I dag har jeg hatt juss på skolen, det høres kanskje kult ut, eller vanskelig ut. Men det er helt greit, litt spennende og litt helt greit. Ikke så veldig vanskelig heller. Fin dag i dag. Starta dagen med å trene. Nei, vent, starta dagen med frokost på verandaen, det må tas med. Jeg prøver å bruke hver solstråle som treffer verandaen min, så godt det lar seg gjøre. Og i dag lot det seg gjøre. Det lot seg gjøre med pledd. Mmmm!

Hanna og meg lagde deilig middag, jeg legger ut linken til middagen så kan du, mamma, eller du som ikke er mamma, men som leser lage denne matretten en dag. Det skal sies at det er vegetar, men du - hvorfor spise kjøtt hver dag? Jeg føler meg mett ennå, og det er nå tre timer sida vi spise. Ja, det går ann å bli skikkelig mett uten kjøtt!
Jeg slår et slag for miljøet og for alle ressursene som kan bli spart om vi spiser mindre kjøtt. Da kan vi bruke de ressursene og lage mer mat - da blir det mer mat til de som ikke har så mye mat. Hvis vi skjønner at vi må dele med oss, da.
Her blei det mange utfordringer på en gang.
hvertfall to.

uklart?
1.spis mindre kjøtt
2.del med de som ikke har like mye som deg

åja, linken, ja. her: http://www.matoppskrift.no/sider/oppskrift5954.asp
(vi spiste med ris til istedet for brød, det funka fett!)

her er vi, mamma, på verandaen min. gjør vanlige aktiviteter som å drikke te og blåse såpebobbler.

var det litt tynn oppdatering? vil du ha mer oppdatering - ring meg da vel!

<3 <3 <3
(dette skal forestille et hjerte, mamma, et liggende hjerte.)
(nei, vent.. det skal forestille tre hjerter)

sperre opp øynene.

2010-08-25T23:44:00.000+02:00

jeg er kjempetrøtt! sånn veldig trøtt. og det er helt naturlig.
ja, for dette er ikke et av alle de innleggene der folk skriver om å sovne på lesesalen og i forelesningene
(skriver folk om slikt? nå blei jeg litt usikker. folk skriver kanskje bare det på facebook og koster ikke på seg å gå inn på bloggen for å informere om det der og når alle mine firehundreogtrettisju venner kan få det med seg på facebook. ga dette mening? jeg har starta innlegget med at jeg er kjempetrøtt, den innledninga kan vel unnskylde alt som tar form i innlegget, vil jeg mene.. !)
dette er et innlegg der jeg faktisk har lov til å være trøtt, klokken er faktisk tjuetretretti. Jeg har vært våken fjortenogenhalvtime. Da burde jeg være fornøyd med innsatsen.
"Så hvorfor legger du deg ikke da, Gunhild?", sitter du kanskje å tenker nå.
Jeg har svaret til deg. Og du kommer til å ha full medfølelse med meg når jeg røper det.
Jeg har bakt brød. Og nå står det i ovnen. Der ønsker brødet å stå en halvtime til.
"Men Gunhild, hvorfor kjøpte du ikke bare et brød?"
Jo, fordi at Eivind har sagt han ikke skal kjøpe brød i det hele tatt dette semesteret vi bor her i jacob aallsgate. Jeg satt det målet for meg i fjor, men sprakk. Nå skal jeg klare det.
Derfor må jeg sperre opp øynene, drikke te og håpe at det er en illusjon at det lukter veldig salt av brødet som koser deg i ovnen.

...og jeg kan ikke unngå å slenge meg på weheartit.com gjengen når jeg finner et så vakkert og deilig bilde til å illustrere innlegget mitt,

her er det jo ingen lys.

2010-07-28T22:37:00.000+02:00

Jeg har lagt meg i feil ende av senga. Hodet peker den andre veien enn det vanligvis gjør. Det samme med føttene. Jeg tenkte det var en god idé! Det er et kjent faktum at forandring fryder. Omvendingen skjedde i natt, omkring klokka tre da jeg våkna å ikke fikk sove. Da snudde jeg hele kroppen rundt. Samme med dyna og pute. Ja, det var viktig og snu dyna og, slik at jeg slapp å varme opp en ny del av dyna. Jeg tror det hadde litt virkning, altså det å snu meg rundt.
Men nå er det kveld igjen og jeg ligger her og tenker jeg vil lese i "Vente, Blinke" som Gunnhild Øyehaug har skrivd. Og da kommer problemet til meg: nattlampa henger over føttene mine.

fin mor. fin kveld.

2010-07-26T21:09:00.000+02:00

her ser du to jenter. ser du de? jentene er kledd i badetøy og håndkler. de løpet gjennom gresset mellom trærne mot vannet. jente som løper forann med blått håndkle er 59 år. jente som løper bak med rødt håndkle er 22 år. de løpet fordi det er kaldt. ikke en varm og lett sommerkveld. en kaldt, grå og våt sommerkveld. og deilig. regnet er iskaldt. men vannet derimot er bra.
etter noen minutter løper de tilbake til hytta hvor tørre klær, påsmurt mat og varm te venter. jente, 22 pakker seg inn i en dyne. og der kan mor og datter sitte, i sofaen, med levende lys, og konversere. og kjenne at livet er godt. after all.

Trollbundet?

2010-07-08T10:50:00.000+02:00

Det er så merkelig.

Jeg gråter aldri av filmer eller tv.

Men denne gjengen.

Denne gjengen gjør noe med meg.

Det skjer hver episode.

Og jeg vet det er planlagt.

For det er på ca. samme tidspunkt.

Sånn mot slutten av episoden.

Og det pleier ikke å være litt vått i øynene bare.

Det er ofte at tårene renner.

Og det er ikke sånn at jeg sammenligner dems liv med mitt så veldig.

For det er jo ikke akkurat likt.

Men alikevel klarer dem det.

Snik!

Til kjære Hilde-Caroline

2010-07-06T12:36:00.000+02:00

Kjære fine venn.

Dette er til ære for deg.

Som en takk til deg.

Takk for vennskapet.

Du er enormt god!

jeg liker at vi kan sette en sofa mitt i gangen og bare henge der lenge selv om menneskene gir oss rare blikk.

jeg liker at du får menneskene rundt deg til å smile.

jeg liker at vi ikke alltid trenger å se bra ut når vi er sammen.

jeg liker.... at du klarer å bestemme deg for saker og ting.

jeg liker den du gjør meg når vi er sammen.

jeg liker deg fra nå og til evig tid.

Jeg håper vi kan bli som disse når vi er pensjonerte og sånt:
trykk på meg

GRATULERER MED 22 ÅR

Det hender..

2010-07-05T11:31:00.000+02:00

at jeg finner noen sanger. Noen sanger som jeg kan høre om og om igjen. Jeg blir bare ikke lei.
Jeg tenker at jeg må passe meg. Jeg må ikke høre i stykker sangen. Det har ikke skjedd.

Jeg vil dele noen av sangene med deg.

Her er en. Brothersport av Animal Collective

2010-07-05T11:30:00.000+02:00

Og her har du The National som spiller sangen sin Ada.

hvor er du?

2010-07-05T10:50:00.000+02:00

2010-06-20T00:44:00.000+02:00

Etter å ha fulgt disse ungene sine liv i to timer (Låt Den Ratte Komma In) -

tok det meg litt tid å forstå at natten ikke er skummel.

Vel, jeg har igrun ikke fortsått det ennå.
Men jeg gjenomførte å gå ut av leiligheten til Maria og sykle hjem, for så å låse meg inn i leiligheten.

Så var det på med alle lysene - og musikk. Nå roer jeg sjela med myke toner fra disse kveldssalmene.

Planen er å pakke litt, ettersom jeg flytter snartsnart, før søvnen tar plass.

Men det var en god film. Du burde se den. Helst ikke aleine. Men se den!
- hvertfall om du ikke blir helt oppjaga av blod og vampyrer og skummel musikk og natt.
Jeg kommer ikke til å se den igjen. Men det var en god film!

2010-06-14T12:55:00.000+02:00

I dag kan du se på denne:
http://www.youtube.com/watch?v=fxvGHQHiY70

Nå skal Røyksopp og jeg begynne å pakke i tingene mine.
Siden jeg om en kort stund flytter.
Men det er faktisk en uke til.
Og det tar ikke så uhorvelig lang tid å pakke.
Men tingen er den at jeg ikke helt vet hva annet jeg skal gjøre.
Skal jeg bare gjøre ingenting?
Jo, det er jo ferie.
Men jeg har ingen bok jeg leser nå.
Og mange av lekekameratene mine i Oslo har reist avgårde.
Så hvorfor ikke bare pakke nå.
I tilfelle det dukker opp noe moro å gjøre i morra?!

Kanskje problemet mitt er at jeg ikke er vant med å feriere i Oslo.
Alle ferier har jeg stort sett vært hjemme eller på reisefot.
Da gleder jeg meg til å komme hjem og leke.
Med blant annet denne gjengen her

(det må sies at dette bildet blei brukt på julekortet vårt, derfor er jeg også med. men seff, gleder meg til kvalitetstid med meg selv og. det er ikke noe poeng å legge skjul på)

glede i sjelen

2010-06-09T01:00:00.000+02:00

SHIT
30. juni, da skal Devendra og meg leke!
Og jeg gleder meg sånn

(trykk på bildet da vell)

Det var en fin dag å være Gunhild på

2010-05-25T01:11:00.000+02:00

Nå sitter jeg i vinduskarmen i min stue i Oslo, hører på Miles Davis som blander sine toner med vindens rop om oppmerksomhet utenfor og ser igjennom bildene fra gårdsdagens "megaparty"

--- nei, det stemmer ikke helt, men jeg hadde lyst til å skrive det forde. Jeg sitter ikke i vinduskarmen, men på sofakanten. I hodet mitt hørtes det veldig fint ut å sitte i vinduskarmen, høre på Miles Davis (jeg hører faktisk på Miles Davis, det var ikke en løgn), se på vinden og blogge. Men når jeg realiserte tanken min og satt meg i vinduskarmen var det ikke like idyllisk. Vinduskarmen var litt mindre enn en sittevinduskarm kan være, hvertfall når jeg skal sitte slik at jeg kan se ut, altså sidelengs. Altså var det ikke mye rom for å bruke armene, noe som er litt kjipt når jeg skal blogge. + at vinduet var kaldt og denne kulden blei overført til armen min.

Anyways.

Tenkte jeg kunne legge ut noen bilder fra gårdsdagen, da jeg hadde bursdag og fikk besøk av en stor håndfull av mine fine venner!

Jeg vil spesielt nevne den første gjesten som entret leiligheten min. Jeg blei helt fortumla, tårene pressa på og jeg ga Siril en stor klem. Omtrent et år siden sist hvor alle landene mellom Norge og Peru har holdt oss fra hverandre. For en overraskelse, jeg liker virkelig overraskelser.

Jeg liker resten av menneskene som kom og - nå skal du få se litt bilder:

Takk for at jeg fikk være sammen med dere fine i overgangen min mellom 21 og 22 år, og til alle dere som ikke var tilstede - jeg liker dere og!

2010-05-16T01:21:00.000+02:00

Vi har sluppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare.

Snaren er revet i stykker, og vi har sluppet fri.

Salme 124, 7

Ønskeliste

2010-05-13T15:29:00.000+02:00

Dette innlegget er dedikert til de som allerede har planlagt å gi meg bursdagsgave - som mamma og sånt! Om du ikke er innenfor denne kategorien kan du se bort i fra punktene nedenfor.
Innlegget er på ingen måte ment som: gi-meg-gave, og heller ikke gi-meg-en-av-disse-tingene-eller-bare-glem-det, jeg bare tenkte det var greit å opplyse om nødvendigheter (og unødvendigheter) jeg har tenkt på at hadde vært hyggelig å fått. Og desutten elsker jeg lister!

Sykkelbjelle
Termokopp - tett!
Fine / gode / morsomme bøker
LP spiller :)
Fred i verden !
Kjeler og sånt (ikke den minste typen)
Et lite penal
Gode filmer
Bakebolle
Noe du har tegna/laga
Kubbelys og sånt
Te
Kafé-besøk med deg
Sånn metallting til å sette på kokeplata
En klem
Blanke lerret
Malte lerret
En brent cd / en spotify liste med din musikk
Kokebok
Sol
God brødkniv
En kake

Værsågod, hør på denne du!

2010-05-10T17:02:00.000+02:00

BLI MED TIL EIKA

Bestefar viser deg her Eika.

I Eika er det en åpning.

Om du går gjennom åpningen kommer du inn i en liten verden.

En liten verden som har blitt til

gjennom hundre år.

Kanskje det bare er barndomsminnene..

jeg velger å tro Eika er noe helt for seg selv.

Kom. Opplev den

Tanker tilbake

2010-05-09T11:01:00.000+02:00

En tanke slo meg når jeg bladde meg gjennom bloggene til kjente og ukjente: Kanskje jeg skal legge ut et innlegg selv.
Jeg kommer aldri til å bli så "stor" som Voe, men det er da på ingen måte noe jeg strekker meg etter. Vi hadde forsåvidt en diskusjon om Voe og andre kjente bloggere en lunch her om dagen. Jeg mente ho er kjent fordi ho er pen og tar mye fine bilder av seg selv og vennene sine. Noen var enige, noen andre mente Voe var veldig reflektert og skreiv mye viktig. Dette skal ikke bli et blogginnlegg om Voe, men jeg må legge til at jeg var innom bloggen hennes i stad og joda, var noe reflekterte tanker, skal innrømme det. Kommentarene på innlegga er en helt annen diskusjon. Haha! 1000 kommentarer der det står du er pen og fine bilder (bekreftet det noen av mine fordommer?)
Jeg er hjemme nå. Altså sitter jeg på den gamle dataen som har stått her i mange år. Da merker jeg det er på sin plass og legge ut litt bilder!

Anneli og Camilla og den stakkars utsatte bamsen på grunnkurs! Vi hadde veldig mye å gjøre på skolen da, for å si det sånn!

17 mai for mange år sida.

Veronica og meg på en hyttetur!

Ann Kristin og Gunhild skulle gå til Askim. Men askimveien peker i motsatt retning av der vi går(selvsagt er dette er lureskilt som ikke viser vei til askim kommune, men askimveien)
Andreas og meg hadde fotosession når jeg besøke han på Bjerkly.

Maria og meg hadde også fotosession (nei, det var ikke sånn vi gikk kledd til vanlig i 2005).

Hanna dagen før sin konfirmasjon.

Og Susanne, da!
SE HVEM SOM KOM TIL PUBEN I TRØGSTAD!

Takk for meg, ønsker deg en vakker søndag

Hva er virkelighet for deg?

2010-05-04T14:23:00.000+02:00

når mennesket definerer ein situasjon som verkeleg, så er den verkeleg i sine konsekvensar

Thomas 1928 i Charon 1992 i Hutchinson 2003

Når lesesalens normer blir brutt

2010-05-03T10:10:00.000+02:00

Jeg liker det, når ting som ikke skal skje skjer.

Når noen har glemt å skru av lyden på mobiltelefonen for så å forlate lesesalen. Ingen våger å rote i sakene til jenta for å skru den av og latter popper frem rundt i lesesalen. Jenta kommer inn, folk ler enda litt mer og for å bryte normene ennå litt til sier jenta klart og tydelig, med en lattermild (og litt flau) stemme: "ja, det var min telefon, nå kan dere lese videre". En ganske lystig melodi på telefonen var det og.

Jeg liker det når sånt skjer. Takk, du gjorde dagen min!

2010-04-28T17:00:00.000+02:00

Regn ga meg våte bukser og vått hår ute.

Chairlift gir meg gla' sangen Bruises inne.

Og nå skal jeg lage grønnsakssuppe!

- så roter jeg frem et fint bilde nå også, denne ganger av min onkel og tante!

Lyden av lesesalen

2010-04-26T13:38:00.000+02:00

Rett inn i ørene føres lave toner fra Sonic Youth. På høyre side høres sukk. På venstre side ivrig blaing. En eldre mann tar på seg jakka - nå er det nok tenker nok han. Det tenker jeg og, men jeg vet at det ikke er nok. Klokka er jo bare 13:41. Det blir feil å si at dagen nottopp har begynt, som jeg prøvde meg på før jeg strøyk det ut igjen... men den er hvertfall ikke over ennå.

Jeg koser meg litt da. Tror det er litt guffent ute, da er det godt å bare være inne. Labber i sokkene og henter meg en kopp te, mm! Leter frem et fint bilde å legge ut på innlegget.

Hva jeg egentlig holder på med på lesesalen, tenker du? Eksamen. Hjemmeeksamen. Tore Berg er midtpunktet. Vi blir bedre venner for hver dag som går, men det er en lang prosess.

Glede er...

2010-04-24T19:15:00.000+02:00

..når det står to små jenter i bakgårdssola og synger: Jesus har oppstått, halleluja! Han lever, han lever, han lever!

Og for en god klang det er i bakgården! Jeg fikk frysninger på kroppen, nydelig!

til ettertanke

2010-04-20T23:24:00.000+02:00

Uttalt av en gjest på Maritakaféen:

Jeg vil ikke at folk skal ha medynk med meg, men forståelse.

Vent.

2010-04-19T23:46:00.000+02:00

Bi på Herren, vær ved godt mot.

Han vil alltid lede din fot.

Bare be til Herren, din Far.

Vær oppriktig og du får svar.

Evig lovet være hans navn.

Han som er til synderes gavn.

La ei sorg i hjertet slå rot.

Bi på Herren, vær ved godt mot.

2010-04-18T01:12:00.000+02:00

hva om vi var papegøyer alle sammen?

...eller dinosaurer

som hoppa på trampoline istedet for å kommunisere med hverandre

hvordan ville verden da sett ut?

KAMELON-MANNEN!

2010-04-13T22:50:00.000+02:00

Det er en vakker vårdag. To barn er ute å leker med frisbee. På deres vei går de forbi et stort, hvitt hus. Gutten forteller jenta at det store, hvite huset er et hjem for psykisk syke. Huset virker gammelt. Jenta ser for seg alt som tidligere kan ha skjedd der inne. Jenta grøsser.

Huset er fort glemt. De to vennene løper oppover fjellet. De kaster frisbeen mellom seg og nyter solen og livets glade dager. På veien ned fra fjellet stopper gutten og peker forann seg. Han sier ingenting. Bare peker. En skikkelse beveger seg bortover i skogen. Han befinner seg langt utenfor noen sti. Vennene blir stående å observere han et øyeblikk. Han er langt fra dem, kanskje hundre og femti meter. Men alikevel merker de hans tomme blikk, hans langsomme bevegelser. Gutten bemerker det og jenta bekrefter. Noe er ikke riktig.

Barna fortsetter på veien ned og forsøker i sitt sinn å glemme hva de akkurat har sett. Men det er ikke til å unngå. Med jevne mellomrom ser barna over skuldrene sine for å holde oversikt over hvor denne mannen er. Jenta vil gjerne fortsette avstandsforholdet. Barna blir stående å stirre etter han. De glemmer hva de har lært i oppdragelsen om ikke å stirre og peke på fremmede menn. Han er jo borte. Hvordan kan en mann bare forvinne, undrer jenta.

Etter en stund kommer han igjen til syne og de fortsetter smått sin vandring. Gutten oppdager en ung dame med hund jogge innover skogen. Hun beveger seg mot der de sist så mannen. Men nå har han forsvunnet igjen. Hjertene deres fyker opp. De vil advare damen. Hun er for langt vekk. For nærme mannen. Jenta frykter det verste. De to vennene blir stående å se vekselsvis på hverandre og på området damen nå har jogget inn i. Område mannen beveget seg mot. Et område de ikke kan se. Med ett høres et skrik. Jente vil ikke mer. Hun begynner å småløpe ned bakken og gutten følger etter, men holder fremdeles blikket opp mot skogen. Gutten forsøker å signalisere til jenta at han kommer mot dem. Jenta ser opp og idet hun gjør det faller noen steiner ved føttene hennes. Mannen er nærme nå. Fort. Ned. Barna kom seg hjem uten å behøve å møte mannens øyne. Men jenta konstanterer at i dag har de møtt kamelon-mannen.

(fortellingen er bygget på en sann historie)

Det er en tid for alt

2010-04-05T11:51:00.000+02:00

Alt har sin faste tid,

alt som skjer under himmelen, har sin tid...

forkynneren 3,1

en tid til å male egg

en tid til å...

en tid til å spise påskeegg

en tid til å sove

en tid til frokost

en tid til å spille

en tid til å bjeffe

en tid til å blomstre

en tid til å heise flagg!

Det er påskemorgen - gjenfødelsens tid.

I dag er våren kommet til jorden.

Jeg stiger inn i det nye livet...

jeg må løpe -

over vollene,

ut i skogene,

langsmed elvene,

under fossene,

opp i fjellene,

inn i kildene...

Jeg vil møte våren.

Det siste stykket går jeg langsomt,

trekker pusten og faller til ro.

Da ser jeg Ham...

ved den store steinen

der kildene har sitt utspring.

Han har sett meg... forlengst.

Nå kommer Han meg i møte.

Han smiler...

Jeg tenker: Du slet tungt her om dagen.

Du måtte langt ned,

for vinterens frost og mørke lå over landet

og telen satt dypt i marken.

I dag stråler Hans øyne,

for isen er smeltet bort

og kildene er igjen åpne.

Det var godt du kom hit,

jeg har ventet på deg.

Drikk, sier Han.

Jeg drikker...

for i dag er Våren kommet til jorden!

Jan Petter Bratsberg, 2002

Krav om å ta føreprøven jevnlig?

2010-04-03T15:32:00.000+02:00

Min påstand er at vi som mennesker glemmer fort. Vi sitter å pugger før en prøve, og etterpå husker vi kanskje sånn 60%.

Susanne, min minstesøster leser til førerprøven nå. Og i stad kom jeg med forslaget om at alle bilister bør bli innkalt til å ta denne prøven med jevne mellomrom, slik at man får friska opp og blir oppdatert på nye regler. Mitt forslag er hvert 5. år. Ja, det høres litt ofte ut, men det er trafikken jeg snakker om. Og trafikken er skummel!

Susanne hadde en åpen luke på dataen som var inne på føreprøven: prove.no. Jeg tenkte "hvorfor ikke?!" og fyrte løs. Det skal sies at min motivasjon var minimal og ikke alle svaralternativer blei lest. Facebook brukte også litt av min tid mens jeg holdt på med den. Jeg syns også det var en del tullespørsmål med dårlige svaralternativer, der jeg ikke kunne forstå at den de mente var riktig faktisk var det. Men dette er ikke gode nok unnskyldninger for resultatet. Når jeg selv tok prøven for omtrent fire år sida klarte jeg det akkurat. Det kan jeg på ingen måte si at jeg gjorde i dag:

Prøv det selv da vel: http://www.prove.no/test/prepare/teoriprove_for_bil

...og fortell meg gjerne hvordan det gikk?

Og hva syns du, skal vi ha en slik prøve en gang innimellom?

2010-04-01T15:37:00.000+02:00

......mamma er gravid!!!!

Tro mot jordtimen

2010-03-27T23:40:00.000+01:00

Eiffeltårnet, operahuset, opearahuset i Sidney og Søtland gård var tro mot

Sånn ser det ut hos oss uten lys:

Hele familien + bestemor + Kjartan samla rundt levende lys og pizza!
Ja, det ser ut som en veldig lystig gjeng, men skepsisen var til stede.

Maria sier:
"vi kan vel ha på den lille lampa?"
"skal vi sitte sånn her i 40 min til?!"
Gunhild skal ut i mørke gangen og hente ved:
"du kan jo skru på lyset, da"

I jordtimen fant vi ut at televisjonsaparatet også kunne hvile.
Da trådde jeg til meg en adjektivhistorie:

De surrete menneskene ville være tro mot den veldige naturen. Skumle Gunhild tente masse lys og laga god stemning, aktivistiske Maria og sosialantropologiske Erik spørte vekselvis hvor lang til det var igjen av den mørke mørketimen. Snørrete Liv som satt og bøyde kvister, var overmåtelig og fornøyd. Alle syns det var gledelig at Gunhild lagde den gjerrige adjektivhistorien.

God likbleik påske!

2010-03-27T13:11:00.000+01:00

Slik ser noen av mine hyggelige stunder i Oslo by ut i 2010:

Og slik ser min formiddag hjemme på Søtland gård ut:

Hanna, Susanne og meg har vært på biblioteket og lånt filmer. Vi har vært på matbutikken med mammas lommebok. Jeg har akkurat vært i fjøset og henta melk til grøten. Også skal jeg lage en eplekake til kaffen!
I <3 påske!
...også sjekker jeg ut James Yorkston som lillesøster Hanna anbefalte meg å gjøre.

Dette vil bli en god søndag

2010-03-21T10:18:00.000+01:00

Bicycle bicycle bicycle
I want to ride my bicycle bicycle bicycle
I want to ride my bicycle
I want to ride my bike
I want to ride my bicycle
I want to ride it where I like

Klokken er 10:19 og jeg våknet for tjue minutter siden av kirkeklokkene.
Fantastisk å våkne av kirkeklokkene. Nå ligger jeg i senga, støl i hele kroppen etter en lang dag på snowboard i går - mmm!
Og ca en time og førti minutter kommer søte Karen Louise Malde og spiser formiddagsmat med meg.
Senere blir det sub church, så får jeg se hva mer dagen har og by på.

Også vil jeg vil jeg ta frem sykkelen min og olje den og vaske den.
Men lydene utafor mitt vindu sier at det regner, så kanskje jeg skal ta sykkelfiksing i morgen.

Nå lytter jeg til kings of convenience, mens jeg forbereder meg på å gå ut av senga.

Anne Kristin drømte om meg i natt, dette er hennes fortelling over facebook-chatten:
10:21
Anne Kristin:
du va plutseli en eg hadd gådd me på rønningen (fhs), også va vi på klassereunion på et svært lager, som også va kontora.
så kom det nån som hadd me sånn dødsbrev.
og to av dem va tell oss...va liksom tel masse andre folk der og, som vi ikke kjent, og dem vart drept da...så vi va veldig redd.
så sprang vi opp tel rådgivern, som hadd et pittelite kontor. Dem satt og hadd møte, men eg slang meg under senga (sto ei seng på kontoret, hehe), og du under sofan som va sånn kurvstol-ish.
også dekka vi oss tel me pledd og sånn.
så lå vi der kjeeempelenge, men det gikk bra ,for vi hadd spell på mobilen.
haha.
vi møtt aldri dem skumle igjen da, og restn husk eg ikke.

Håper du får en god dag! :D

1. mars 2010

2010-03-02T00:07:00.000+01:00

Hei Vår.
Nå kan du få lov til å komme.
Jeg har brukt snøen.
Jeg har trekt inn kulda og tenkt at kulde er godt.
Men nå vil jeg ha deg her.
Kom!

Topp ni student-mat

2010-02-26T22:29:00.000+01:00

Dette er mat jeg spiser mest som student i Oslo nå om dagen, og som jeg simpelten L-O-V-E!

:Laksefilet
:Kyllingfilet
:Brokkoli
:Gulerøtter
:Havregrøt
:Appelsin
:Grovbrød
:Honning
:Hjemmelagagrovpizza

Fint studentliv:)

Men nå er jeg hjemme hos mor og det liker jeg.
I kveld har jeg spist brød med brunost, ostesmørbrød og blomkål og brokkolisuppe - nam!
Hjemmehjemme er godt!
<3

(også er håret mitt redusert til halve lengden og krøller er iført!)

2010-02-23T22:52:00.000+01:00

kruttkim

mer?
http://www.facebook.com/album.php?aid=46402&id=648371162&page=2