For noen uker siden gikk jeg nedover Karl Johan. Jeg hadde en mål og mening med turen, men i
sideblikket så jeg et skilt: 50 % på hele butikken. Jeg stoppa opp, titta litt i vinduene før jeg gikk
inn i klesbutikken. Tankene vandret avgårde. 50 % på alt, tenkte jeg, da må jeg jo kjøpe noe. Det er for
dumt å ikke benytte et sånt tilbud. Jeg titta gjennom klærne mens jeg i bakhodet var klar over at jeg burde
gå videre hvis jeg ikke skulle komme for seint til avtalen min. Men jeg burde jo kjøpe noe. Så på noen
basic-plagg og tenkte dem var helt greie. Etter litt demret det for meg at jeg ikke trenger noen klær. Og jeg
prøver å unngå å kjøpe nytt med tanken: hvorfor skal det produseres nye klær pga meg når det allerede
finnes så mye. Jeg heier på bruktbutikkene. Og miljøet.
Jeg kom meg ut av butikken og da jeg var ute på gata igjen forsto jeg at jeg hadde vært veldig nært til å gå
rett på. Jeg ble fasinert og skremt over hvordan butikker kan fungere. Hvordan de arbeider for at akkurat
dette skal skje, friste forbipasserende til å komme inn å ta en kikk. Og når de kommer inn får man en
opplevelse av at det blir for dumt å gå ut igjen uten å handle. Kanskje det er jeg som er et svakt menneske,
men de klarte hvertfall nesten å lure meg, og fikk meg til å glemme mine holdninger og verdier et lite
øyeblikk.
