"Nå sitter jeg og drikker cola og leser =Oslo i en utesofa hvor puta er så sliten at den er overflødig. Jeg har akkurat dusja og tørka hele kroppen og håret med en klut (!). Det sniker seg en sjuk, tynn katt rundt føttene mine. Radio spilles høyt på sprengte høytalere. Vi må trampe for å skremme vekk mus. Og de serverer kokt kanin her. AFRIKA!"
-utdrag fra melding jeg sendte Maria da jeg var innom stedet Tove bor i dag.
torsdag 31. mars 2011
lørdag 26. mars 2011
nå
Det siste døgnet har vi tilbragt på et lite paradis kalt Krokobite, Big Milly's. Allerede da jeg gikk inn porten senka skuldrene mine seg og jeg merka at dette var et fredfylt sted. Palmer, småhytter, utebar, grilla kylling, hengekøye i morgensola, cinnamon toast og te til frokost, nypressa juice, morsomme ansatte, et tonn med fine kjoler til 5cedi (20NOK), lang tur på stranda (fram til det kom en liten gutt og sa til oss "thieves, you have to go, go!"), milkshake og veranda... ah, for et liv vi lever.
Det første som kom til hodet mitt når vi entret Big Milly's var: detta steder må jeg komme tilbake til. Jeg tok tak i tanken og forsto at for å kunne nyte oppholdet må jeg ikke belage meg på å komme tilbake. Det er jo menneskets evige søken, det å leve i nuet og slikt. Men det er vell også en grunn til at alle ønsker der.
I dagmorges kom jeg ut og fant Tove i hengekøya, jeg satt meg ned med ho og ho sa: "jeg prøver å være tilstede i øyeblikker."
Jeg mener vi bare må prøve, og øve. På å være. Og ikke tenke "jeg må komme tilbake hit!"
Nå ligger jeg i senga.
Ved sida meg har jeg sjokoladekjekt, vannpose og coveret til filmen "the chameleon".''
Det første som kom til hodet mitt når vi entret Big Milly's var: detta steder må jeg komme tilbake til. Jeg tok tak i tanken og forsto at for å kunne nyte oppholdet må jeg ikke belage meg på å komme tilbake. Det er jo menneskets evige søken, det å leve i nuet og slikt. Men det er vell også en grunn til at alle ønsker der.
I dagmorges kom jeg ut og fant Tove i hengekøya, jeg satt meg ned med ho og ho sa: "jeg prøver å være tilstede i øyeblikker."
Jeg mener vi bare må prøve, og øve. På å være. Og ikke tenke "jeg må komme tilbake hit!"
Nå ligger jeg i senga.
Ved sida meg har jeg sjokoladekjekt, vannpose og coveret til filmen "the chameleon".''
mandag 21. mars 2011
bildeblogg
marked på TradeFair-senteret. nei, ikke FairTrade.
selvguida tur på cape coast castle.
kanon og Brigitte.
våre nye bestevenner
urinal
hengebroer omkring førti meter over bakken.
machete, tøffler og banener på Monkeyforest
på markedet.
no jesus no life.
accra-supportere.
mål!
torsdag 10. mars 2011
Om å se de små gledene, og om ikke å drukne i den store sammenhengen.
Jeg tar meg stadig i det. Tenke konsekvenser. Både positive og negative konsekvenser. Men konsekvenser.
Om jeg gjør det her, vil det her skje.
I dag opplevde jeg å se små gleder uten å analysere om disse små gledene ville gjøre en forskjell for den store sammenhengen vi lever og beveger oss i.
I dag på jobb.
Vi spilte fotball og gleden var så stor. Det var steiksol og minst 35 grader. Noen av jentene hadde ikke sko, og de hadde klær med hull i. De holdt på å renne bort av svette. Vi brukte to steiner som mål og en liten lekeball som iløpet av spillet punkterte.
Til tross for alle dissa omstendighetene bobla det glede ut av jentene. Øynene dems skinte.
Vi løp rundt, jubla og ga hverandre høy fem hver gang vi fikk mål.
Jeg la fra meg frykten om å ikke nå fram til jentene så vi kan hjelpe dem tilbake til skolen.
La bort alle forventninger og forhåpninger og så på situasjonen der og da.
Og jeg kunne ikke la vær å smile.
Jeg forstår mer og mer nytten av å spre glede i øyeblikkene når hverdagen ellers kan være tøff.
Jeg ønsker fremdeles å hjelpe dissa jentene vekk fra markedet og hjem til skolen,
men noen ganger må jeg snerve tankene mine inn.
Vi kan ikke løse verdensproblemer på en dag. Vi må ta de små skrittene.
Og et av dissa skittene mener jeg er å se enkeltsituasjoner som enkeltsituasjoner og se de små gledene.
Om jeg gjør det her, vil det her skje.
I dag opplevde jeg å se små gleder uten å analysere om disse små gledene ville gjøre en forskjell for den store sammenhengen vi lever og beveger oss i.
I dag på jobb.
Vi spilte fotball og gleden var så stor. Det var steiksol og minst 35 grader. Noen av jentene hadde ikke sko, og de hadde klær med hull i. De holdt på å renne bort av svette. Vi brukte to steiner som mål og en liten lekeball som iløpet av spillet punkterte.
Til tross for alle dissa omstendighetene bobla det glede ut av jentene. Øynene dems skinte.
Vi løp rundt, jubla og ga hverandre høy fem hver gang vi fikk mål.
Jeg la fra meg frykten om å ikke nå fram til jentene så vi kan hjelpe dem tilbake til skolen.
La bort alle forventninger og forhåpninger og så på situasjonen der og da.
Og jeg kunne ikke la vær å smile.
Jeg forstår mer og mer nytten av å spre glede i øyeblikkene når hverdagen ellers kan være tøff.
Jeg ønsker fremdeles å hjelpe dissa jentene vekk fra markedet og hjem til skolen,
men noen ganger må jeg snerve tankene mine inn.
Vi kan ikke løse verdensproblemer på en dag. Vi må ta de små skrittene.
Og et av dissa skittene mener jeg er å se enkeltsituasjoner som enkeltsituasjoner og se de små gledene.
onsdag 2. mars 2011
bloggebloggeblogge...
mens pannekakerøra sveller passer det seg fint å blogge.
en dag forrige uke sto jeg opp fem på morgenen for å få litt morsjon - jogga med kameraten til han vi deler leilighet med. fryktelig deilig! ikke det at gatene er folketomme halv seks på morgenen her, ghanesere har det ikke med å slumre lenge om morgenen, men varmen hindrer dem nok ofte i det.
for vår del har vi har vifte i taket og propper i ørene sånn at hana ikke skal plage oss, så å stå opp fem om morgenen var merkelig, men deilig.
vi har nå vært flere dager på markedet for å jobbe med kayayei-jentene. jeg lærer for hver dag som går her nede, og på søndag lærte jeg blant annet at ting sjelden går som planlagt.
jeg var kjempeklar når vi satt i trotroen på vei til jobb. vi var på plass et kvarter før vi trengte så jeg gjorde klar mapper med bøker og blyanter til jentene vi skulle ha undervisning med. Men hva skjer? to dukker opp. vi blir glad for å se dissa to, to motiverte, lystige jenter. men vi tar de med oss for å finne resten av jentene og da forvinner de. camilla forteller ho så en gammel markedsdame kjefte på de før de forsvant. vi finner de igjen, men da finner vi to jenter som ikke lenger er intresserte. vi blir stående lenge og prøve å snakke med jentene og moren til ho ene som virkelig forandret seg. ei jente på omkring åtte-ni år som går fra en søt jente til en rampete guttejente og som tydeligvis ikke heter det ho hele tiden hadde fortalt oss. vi jobber med tolk som kjenner språket deres, men det er ikke alt tolken får oversatt, så da blir vi nødt til å observere. det er ganske intressant noen ganger, vi skjønner jo ikke hva de snakker om, så vi må bare tolke kroppsspråk, tonefall og slikt. det endte med at vi sa at de får komme på torsdag om de fremdeles er intresserte, så vi får se i morra!
og btw. det ligger hele tre bilder fra markedet på fellesbloggen vår: sos09ghana.blogspot.com
jeg blir nødt til å legge bort rutinedelen av meg her i Ghana. både i forhold til arbeidet og i forhold til fritidssysler. vårt motto er blitt "ta en dag av gangen". et annet motto (ut av sammenhengen) er "gå selv om du ikke må" - vi veit aldri når neste do dukker opp, evt. når neste levelige do dukker opp :)
jeg har vært å dansa flere ganger, og det er ganske gøy! men plutselig har jeg blitt et offer for en slik en dansekonkurranse. først trodde jeg dem bare tulla. nå har jeg skjønt det er alvor. so - kanskje du sitter og leser bloggen til ghanas nye stordanser (kremt.).
"it's going to be so good! a white girl dancing with a black guy" - Tieku.
i dag fyller verdens beste dame seksti år. jeg merker det stikker litt i hjemmelengsel-boksen når jeg tenker på det. Gratulerer med dagen din, mamma! Ta på deg partyhatten og nyt dagen.
mens pannekakerøra sveller passer det seg fint å blogge.
en dag forrige uke sto jeg opp fem på morgenen for å få litt morsjon - jogga med kameraten til han vi deler leilighet med. fryktelig deilig! ikke det at gatene er folketomme halv seks på morgenen her, ghanesere har det ikke med å slumre lenge om morgenen, men varmen hindrer dem nok ofte i det.
for vår del har vi har vifte i taket og propper i ørene sånn at hana ikke skal plage oss, så å stå opp fem om morgenen var merkelig, men deilig.
bildet er tatt fra en random jogger gjennom bilvinduet.
Jeg har hatt en deilig opplevelse her - mark i tåa! Bildet er tatt ca en time etter jeg fant det ut. Da vi var på Ada for noen uker sida og kosa oss og bada så sneik det seg en mark inn i tåa mi. Først i taxien hjem fra reggeafesten på onsdag sa Brigitte til meg: jeg har akkurat lik blemme på tåa som deg, det er en mark! Jeg frika ut. Tenk deg, du finner plutselig ut at du har vært bolig for en liten mark i to uker! Det var rett hjem til pinsett og pyrisept, men Camilla stoppa meg i å gjøre noe dumt, så dro vi heller på sjukehuset dagen etterpå. Så nå er marken ute og jeg er frisk og fin. Spesielt å glede seg over å ikke ha noen mark i kroppen, men det er en reel glede!
vi har nå vært flere dager på markedet for å jobbe med kayayei-jentene. jeg lærer for hver dag som går her nede, og på søndag lærte jeg blant annet at ting sjelden går som planlagt.
jeg var kjempeklar når vi satt i trotroen på vei til jobb. vi var på plass et kvarter før vi trengte så jeg gjorde klar mapper med bøker og blyanter til jentene vi skulle ha undervisning med. Men hva skjer? to dukker opp. vi blir glad for å se dissa to, to motiverte, lystige jenter. men vi tar de med oss for å finne resten av jentene og da forvinner de. camilla forteller ho så en gammel markedsdame kjefte på de før de forsvant. vi finner de igjen, men da finner vi to jenter som ikke lenger er intresserte. vi blir stående lenge og prøve å snakke med jentene og moren til ho ene som virkelig forandret seg. ei jente på omkring åtte-ni år som går fra en søt jente til en rampete guttejente og som tydeligvis ikke heter det ho hele tiden hadde fortalt oss. vi jobber med tolk som kjenner språket deres, men det er ikke alt tolken får oversatt, så da blir vi nødt til å observere. det er ganske intressant noen ganger, vi skjønner jo ikke hva de snakker om, så vi må bare tolke kroppsspråk, tonefall og slikt. det endte med at vi sa at de får komme på torsdag om de fremdeles er intresserte, så vi får se i morra!
og btw. det ligger hele tre bilder fra markedet på fellesbloggen vår: sos09ghana.blogspot.com
jeg blir nødt til å legge bort rutinedelen av meg her i Ghana. både i forhold til arbeidet og i forhold til fritidssysler. vårt motto er blitt "ta en dag av gangen". et annet motto (ut av sammenhengen) er "gå selv om du ikke må" - vi veit aldri når neste do dukker opp, evt. når neste levelige do dukker opp :)
jeg har vært å dansa flere ganger, og det er ganske gøy! men plutselig har jeg blitt et offer for en slik en dansekonkurranse. først trodde jeg dem bare tulla. nå har jeg skjønt det er alvor. so - kanskje du sitter og leser bloggen til ghanas nye stordanser (kremt.).
"it's going to be so good! a white girl dancing with a black guy" - Tieku.
i dag når jeg gikk til jobb sto det en hund på et tak.
på søndag etter jobb hang vi på stranda, og da lærte vi blant annet et nytt spill (spillet er kjøpt og læres gjerne videre til dere mine norske venner). Her: Kristin sammen med vår venn Eben.
African-lady.
Malt kanel var umulig å finne på butikken, men om vi skal spise havregrøt må vi jo ha kanel! Så Camilla bestemmer seg for å ta saken i egne hender. Her: sniffing av kanel-stang.
det er ingen grenser for hva du kan bære på hodet.
hvorfor ikke bære symaskinen på hodet.
i dag fyller verdens beste dame seksti år. jeg merker det stikker litt i hjemmelengsel-boksen når jeg tenker på det. Gratulerer med dagen din, mamma! Ta på deg partyhatten og nyt dagen.
(begrenset utvalg av bilder av deg her på datan, mor)
Da var det pannekaketid
...og snart salsatid!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
