Sånn her var det:
Jeg sitter på 20 bussen fra majorstua til toshov og vi Oslo-boere vet at det er noen seter på bussen som er litt rart designa. De er nemlig sånn litt unødvendig stor plass for en, men for smått for to. Belle & Sebastian (tror jeg det var) synger harmoniske toner inn i ørene mine og jeg koser meg med "brick" på ipoden. Helt uventet dumper det en kar ned på sida av meg (jeg gjetter på at han går i tiende klasse). Og når jeg sier dumper så mener jeg det. Dette var en regnfull dag, så denne tiendeklassingen er jo full av vann og sånn. Og der sitter vi. Jeg jobber med å holde latteren tilbake, moser meg selv inn mot vinduet, gjør et tappert forsøk på å spille brick uten armrom (men gir fort opp), prøver å gløtte bort på dette vesenet som har brutt alle former for intimsoner med fremmede.
Tidligere på samme bussturen hadde jeg observert en jente som gjorde ca det samme på setet foran meg. I motsetning til min tiendeklassing setter denne jenta seg forsiktig ned og finner fort ut av dette er jo egentlig alt for nært. Hun blir sittende på enden av setet i en slik ukomfortabel stilling i minst fem minutter!
Da jeg satt ved siden av denne gutten, eller under er kanskje mer korrekt å si, tenkte jeg: "så merkelig at du ikke sier hei til han, Gunhild." Du tenker kanskje "gosh, det ville vært enda mer merkelig om du sa hei". Men hallo! For en rar situasjon!
Jeg følte det var høyst nødvendig å illustrere situasjonen, som du kan se nedenfor har jeg puttet ned all min kunnskap fra tre år på tegning, form og farge i illustrasjonen:
(det må legges til at smilene og ikke-smilene har blitt lagt til på ansiktene til passasjerene med kunstnerisk frihet, og sjåføren hadde nok ikke flosshatt, nei.)
,
